Ny blogg!

Mitt bloggliv fortsetter fra n av p:

http://toresinblogg.montages.no/

Hvorfor?!

M si jeg blir irritert nr jeg leser en viss anmelders slakting av filmer som Biler 2 og Rise of the Planet of the Apes i Dagbladet. Uten nevne navn s m jeg si at nr man ikke tar filmmediets sregenheter i betraktning nr man anmelder film, ja s burde man kanskje ikke anmelde film?!




Begge de nevnte filmene er nemlig filmteknisk i verste verdensklasse. Bilder 2 har en detaljrikdom og et animasjonsniv som gjr en som seer helt mlls. Likevel fr denne filmen en usaklig toer (!) p terningen. Hvorfor?! Greit nok at filmen var overdrevent hysterisk actionfylt og alle bilene snakket i ett sett som om de hadde munndiar, men terningkast to er som spytte en ganske god og lekker bil i trynet og p frontruta og si at den suger fordi for eksempel skinnsetene ikke str i stil med resten av den hye kvaliteten! Om en bil ikke er like velfungerende som den er fin se p, eller omvendt, s er vel ikke dette godt nok til slakte en film som ser bedre ut enn de fleste p denne planeten kunne laget den?! Vi er da bortskjemte med Disney/Pixar, ja, og sjarmen i Biler 2 var ikke akkurat like godt tilstede som i tidligere filmer, men likevel; hvorfor?!





Noe av det samme kan sies om Rise of the Planet of the Apes. Her vektlegges tydeligvis igjen ikke filmens visuelle og tekniske kvaliteter like sterkt som karakterer og andre sider, for da hadde man ikke landet p terningkast tre for si det slik.

Nr man skal bedmme en film s kan man alts ikke bare se bort i fra det faktum at animasjonen er i toppklasse, eller at kun n film fr den har sett mer visuelt ekte, troverdig og overlegent bra ut, nemlig Avatar. Om man gjr det s driter man seg nemlig ganske kraftig ut spr du meg!

Harry Potter - eventyret er over

En gang sent p 90-tallet s han dagens lys, gutten som raskt skulle trollbinde og erobre en hel verden. Skaperen av Harry Potter, britiske J.K Rowling, er ansvarlig for at all verdens barn plutselig begynte lese mer enn vanlig. Ingen barnebker i historien er strre enn denne serien, og Rowlings forfatterskap og livshistorie er dermed som et eventyr i seg selv!

Den unge trollmannen Harry Potter ble introdusert sommeren 1997 og har siden den gang som kjent solgt i btter og spann, bde i forhold til bkene og filmene. Oversatt til 60 sprk og med et salg p over 300 millioner bker.

Det skulle selvsagt dermed ikke ta lange tida fr ogs filmverdenen ynet enorme muligheter for filmatiseringer og en franchise av det nye fenomenet. Fire r etter at bok nummer n kom ut, var Harry Potter og de vises stein blitt til film. Regissren het Chris Columbus, en mann som ret etter ogs kom med oppflgeren i Harry Potter og Mysteriekammeret.

Den frste filmen ble umiddelbart en publikumssuksess, ogs her hjemme i Norge. Med filmatiseringene ble Potter-fenomenet ytterligere utvidet, og filmverdenen fikk sine nye yndlinger og stjerner. Den heldige gutten som fikk den store rollen som Harry Potter ble til slutt britiske Daniel Radcliffe, mens Rupert Grint og Emma Watson ble castet som Potters nrmeste venner, Ronny og Hermine. Samtlige er per i dag blant de best betalte skuespillerne i bransjen, og ikke overraskende er Harry Potter-franchisen ogs den mest inntektsgivende filmserien i historien.

Historien

Karakteren Harry Potter ble kjent for oss som den lille foreldrelse gutten som vokser opp i et bttekott under trappa, hjemme hos de slemme fosterforeldrene sine. Ting forandrer seg imidlertid radikalt nr han fr plass ved den prestisjetunge skolen ?Galtvort hyere skole for hekseri og trolldom?. Sakte men sikkert starter brikker fra hans barndom falle p plass. Hans foreldre mtte ofre livet sitt for ham fordi den onde og mektige trollmannen Voldemort, ogs kalt mrkets fyrste (spilt av Ralph Fiennes), vil ha tak i ham.

Den stadige trusselen fra Voldemort, hans mange ansikter og vpen, er et gjennomgende og tilbakevendende mareritt for Potter og hans allierte. I film nummer to blir vi med Harry inn i det andre ret ved trollmannskolen Galtvort. Her fr han vite at skumle og mrke krefter lurer i skolens vegger, og Harry m oftere utvikle og ta i bruk sine stadig voksende trollmannsegenskaper.

I Harry Potter og fangen fra Azkaban (2004) m vr venn passe seg for en av Lord Voldemorts aller nrmeste, en farlig rmt fange ved navn Sirius Svaart. Der de to frste filmene sies flge bkene ganske godt, ble det likevel fort klart at de meget tykke og innholdsrike Potter-historiene ville mtte ofre noe i filmatiseringene i hva omfanget av handling og karakterer angr. Fra og med Alfonso Cuarns film ble historien ogs mrkere og dystrere, noe som for vrig merkes bedre og bedre jo lengre ut i Potters liv vi kommer. I Harry Potter og Ildbegeret (2005), fles nrvret til den onde Lord Voldemort enda sterkere, og de mrke skyggene og truende tegn rammer igjen Galtvort.

Flere folk, deriblant en rekke trollmenn, har vanskeligheter med tro at Harry har ftt tegn som tyder p at Voldemort virkelig lever og nrmer seg. I Harry Potter og Fniksordenen (2007) bestemmer derfor Harry, og flere med ham, seg for lre st imot svartekunster for slik forberede seg p eventuelle kommende farlige konfrontasjoner.

De fryktede ryktene og farene skal vise seg vre sanne nr Lord Voldemort bryter inn i Galtvort i Harry Potter og Halvblodsprinsen (2009). Den en gang s trygge og sikre trollmannskolen er n virkelig i fare, og en stor og kjr karakter m blant annet bte med livet. Harry og elevenes tenringshormoner er ellers i full blomst, noe som gir tid for yrende romanser mellom visse karakterer.





Siste kapittel

Den siste boken, Harry Potter og Ddstalismanene, er blitt delt inn i to filmer, del 1 og del 2. Regissr David Yates er mannen som med sin fjerde Potter-film fr ren av avslutte det hele. Ddstalismanene ? del 2 kommer i tillegg ogs ved enkelte kinoer i 3D. Den omfattende sisteboken ble klokt nok alts delt opp i to filmer.

Her fortelles det blant annet om Harry, Hermine og Ronnys flukt fra Galtvort, tvunget til gjemme seg fra mrkets fyrste som har bredt ut sine styrker i alle kanter og retninger. Konfrontasjonen mellom Harry Potter og Voldemort synes n uunngelig og vr unge helt m hente all sin styrke og kraft i sitt mte med sin store mektige nemesis!

Et innholdsrikt filmatisk univers

Diverse fargerike, merkelige og fascinerende figurer og karakterer m ha mye av skylden for barn, ungdom og mange voksnes beundring av Potter-universet. Forholdet mellom treklveret Potter, Hermine og Ronny er ogs sentralt, bde i forhold til vennskap, tillit, forelskelse og kjrlighet. Kjente og kjre elementer som det gode mot det onde, nestekjrlighet, hp og tro, er klassiske ingredienser, ogs i Harry Potters verden.

Som en slags dagens eventyrbker er de s innholdsrike, mektige og oppslukende, bde med tanke p karakterer, miljskildringer og dramatikk, at de i det hele tatt inneholder alt hva et eventyr skal ha. Det er ikke rart man blir fascinert! Filmatisk har ogs filmene klart formidle spass mye innhold og karakterrelasjoner at man vanskelig ikke lar seg medrive i de ulike skjebnene som igjennom de tte filmene har kommet, gtt og utviklet seg.

Ved bruke forksjellige regissrer har man dessuten unngtt havne i en ensformig fortellerstil og isteden latt nye friske regissryne f bringe Potter og co videre, r etter r. Med musikk av ringreven John Williams bringes dessuten fantastisk stemning og dramatikk, harmoni og kjenningstema inn i Potter-universet, alt med p forme filmene til de sterke underholdningsfilmene de i stor grad alle har blitt.

Selv om Harry Potter-filmene m sies vre umtelig populre, er de ikke bare blitt mtt med like stor positiv begeistring og iver. Kritikk fra religise grupper har tidvis haglet, blant annet grunnet Potter-historienes utstrakte bruk og fokus p trolldom, magi og overtro. Andre har ogs kritisert forfatter Rowling for fronte mindre sunne livsverdier, som bruk av vold, i sine bker.

Likevel, den store allmennheten har dog trykket Potter til sitt bryst og gjort ham til det populrkulturelle fenomenet han i dag er. Den verdensomspennende suksessen vitner om et umettelig publikum, bde blant barn som voksne. Kanskje har forfatter Rowling og filmatiseringene rett og slett vekket barnet i oss alle?! Stadige nye (eventyr)filmer, serier og fantasy-litteratur kan ogs tyde p at s er tilfellet.

Skuespiller Daniel Radcliffe uttalte nylig at han grt som et barn den siste innspillingsdagen. Likevel sier han ogs at han er glad eventyret er over. Gutten har spilt Harry Potter i ti r av sitt unge liv og nsker forstelig nok g videre, bde som skuespiller og enkeltindivid.

Rykter om at Rowling ikke klarte la vre skrive nok en Potter-bok har skremt ham flere ganger, men til n ser det likevel ut til at Rowling vil holde hva hun lovet, ikke skrive flere bker om den unge trollmannen.

La oss hpe det forblir slik, s kan vi minnes dette fantastiske eventyret i lang tid fremover, enten man velger bkene, filmene, eller begge deler. Alt godt kommer som kjent ogs til en slutt, til og med for Harry Potter.

(Kilde: Wikipedia.org)

Britisk tv-serieironi

Til helgen er det premiere p nok en filmatisering av Charlotte Bronths klassiker Jane Eyre, denne gang i regi av Cary Fukunaga. Bde romanen og filmene om Jane Eyre representerer en lang og stor tradisjon i Storbritannia, p lik linje med blant andre Jane Austen. De store romantiske sviskene av noen litterre historier har trollbundet folk i flere generasjoner, noe som for s vidt ikke er s rart med det sentrale fokuset p menneskelige sterke sider som kjrlighet, pasjon og lidenskap. Sagt p en annen og mer folkelig mte; det er konservativt, stivt, snurpete og fisefint.

Uttallige filmer og tv-serier har kommet i samme tradisjon, stil og tone som den kjente historien om nevnte Jane Eyre, eller for ikke snakke om Jane Austens Fornuft og Flelser, Emma, Stolthet og Fordom. Det kan synes som om folk og heller ikke film/tv-bransje aldri fr nok av verken annerledes helter og heltinner, ?pump and circumstanses?, tradisjoner eller rikt fintfolk.

Foruten alle filmer som er laget i samme gate, er stadig flere tv-serier se p markedet. I disse dager gr den britiske produksjonen Downton Abbey sin seiersgang blant annet i Storbritannia og i et sultent USA. Serien har ogs nettopp blitt vist p NRK og en andre sesong er i disse dager p veg.

Mange vil nok mene at slike film- og tv-produksjoner reflekterer og gjenspeiler bde britiske tradisjoner, politikk, kjnnskamp og selve folkeslaget. Det er velkjent at britene kan vre bde konservative trangsynte drittsekker, snurpete, te-drikkende ?upper stiff-lips?.



Ironisk blir det da at den britiske tv-tradisjonen ogs rommer noe helt annet sentralt vedrrende det engelske folket og landets historie. Nr det gjelder det nrmest stikk motsatte, nemlig humor, ser man at nettopp en enorm form for selvironi, vulgaritet og absolutt ikke fisefine tradisjoner og portretteringer ogs er noe som gr igjen innen film- og tv-produksjon.

Den britiske humoren har i mange rtier vrt kjent for harselere med sitt eget folkeslag og lands stive tradisjoner. En av de aller frste og strste vil selvsagt vre Monty Python-tradisjonen, gjengen som for alvor satte denne britiske humoren p verdenskartet.

Storbritannias lange historie som stor kolonimakt er blant grunnlagene for den selvironiske harselasen, i tillegg til uttallige stereotypiske parodier, offentlig utdritning, sosial klassetilhrighet, m.m. En og annen britisk filmkomedie dukker stadig opp, men det er mest i forhold til de uttallige tv-seriene man tenker mest og best p denne humoren.

Foruten nevnte Monty Python kjenner vel de fleste til serier som Benny Hill, Hotell i srklasse, Hy p pra, Absolutt Fabelaktig, The Office og Little Britain, alle mer eller mindre selvironiske overfor den hverdagslige briten, hans sysler, klassesystemet og landet forvrig.

Mens amerikanerne og deres humor, bde innen film og tv, kan sies vre mer action og handlingsdrevet, er britisk humor minst like mye ogs verbal, det sitter rett og slett mer i kjeften hos britene.

Kontrasten mellom denne tradisjonen og den totalt motsatte stive konservative, er dermed s slende og ironisk at det er en fryd i seg selv. Det er dog ikke akkurat frste gang slike motsetningsforhold innen kultur og tradisjoner er gjenstand for verken film eller tv, men innen britisk media er det mer utbredt enn kanskje i noe annet land.

Ingenting tyder p at det britiske folk er i ferd med bli verken mindre vulgre, galne og selvironiske, ei heller slutter drikke formiddagsteen sin ikledd strkne dresser og overddige kjoler.

For oss utenforstende vil dette forhpentlig vre med p at vi ogs i revis fremover vil bli foret med denne ironiske todelte britiske underholdningen, enten det alts er snakk om stiv snurpete og stilfull overklasse eller hysterisk ujlete rlpehumor!

Amandaprisen 2011

Ingen store overraskelser blant rets Amandanominerte. At 'Limbo' fikk hele ti nominasjoner er bare kult, for det frste fordi den er vellykket og bra, for det andre fordi den er ganske annerldes, lagt til et annet land, og har et veldig bra filmatisk uttrykk og tone + knall skuespill.

'Kongen av Basty' fikk ikke uventet nest mest nominasjoner, som forventet egentlig. Den er sterk og bra, men ikke noe mer. Ser helt som forventet bra ut, akkurat slik 'Max Manus' var, men skiller seg ikke nevneverdig ut verken uttrykksmessig eller som filmhistorie, en typisk norsk 'flink gutt'-aktig laget film, punktum.

Ellers fr vi hpe juryen vet sette pris p den mest kommerse filmen, nemlig 'Trolljegeren' og tr gi flest mulig priser til denne "tullefilmen", selv om den ikke er like voksen og "seris" som mange andre. Ogs 'Jrgen+ Anne=Sant' er knall!

The Walking Dead

Fenomenet med zombier har for det meste vrt forbeholdt litteratur, film og de siste rene ogs spillmediet. Igjennom blant annet George A. Romeros klassiske zombie-filmer, samt enkelte nyere filmer, har vi blitt introdusert og foret med disse hjernedde og galne vesenene som dessuten ofte har vrt forbeholdt de spesielt interesserte og ftt stempelet ?b-film? over seg. Det vil si, dette var helt til den amerikanske tv-serien The Walking Dead kom i fjor hst.

Serien har for lengst vakt bde oppsikt, fascinasjon og jubel over store deler av tv-serieverdenen. Mye er dette takket vre seriens oppbygging, gjennomgende kvalitet og fokus p menneskene, de levende sdan.

The Walking Dead er basert p tegneserien med samme navn av Robert Kirkman, Tony Moore og Charlie Adlard. Den postapokalyptiske historien spinner rundt en liten gruppe mennesker som sammen m overleve i en tid der zombier vandrer gatelangs grunnet en verdensomspennende epidemi. Ledet av politimannen Rick Grimes og hans familie, stter de naturlig nok p uttallige utfordringer i sin nye hverdag.

Seriens frste sesong ble blant annet nominert til beste dramaserie under rets Golden Globe Awards. Noen stusser kanskje over betegnelsen ?dramaserie?, og det ikke uten grunn. Selv om det tidvis florerer zombier, ddkjtt og kroppsdeler i serien, er dens fokus p de overlevende menneskene med p gi serien dens troverdige uttrykk, handling og stil. Her er nemlig mange likheter med krig og annen jvelskap, man m kjempe mange kamper for overleve.





Selv om fienden denne gang er levende-dde, betyr ikke dette at farene er mindre. En zombie kan dukke opp rundt hvert hjrne, og som kjent gjelder det blant annet ikke bli bitt, for da ender man selv opp som en av dem, vandrende hvilelst rundt i gatene, inn i evigheten.

Filmatisk er den lekkert fargelagt i gr-grnne toner, noe som gjr at farger som blodrdt virker enda sterkere og iynefallende. Spesialeffekter og sminke er formidabelt utfrt og er med p lfte kvalitetsaspektet, s vel som spenning og troverdighet.

Hovedpersonen som politibetjent Grimes spilles av britiske Andrew Lincoln, kjent fra seriene This Life og Afterlife, samt den romantsike komedien Love Actually. Et strre gjennombrudd m likevel sies ha kommet for ham med denne serien. Ogs flere mer eller mindre kjente fjes er se i rollene i serien, og alle tilfrer karaktergalleriet dybde og troverdighet, bde voksen som barn.

The Walking Dead har alt i alt blitt meget godt mottatt, bde av kritikere og av seere. Fra fr av har filmatiske fremstillinger av zombier gjerne et b-filmstempel hengende over seg, ofte ogs et lavbudsjettspreg med sine billige historie og effekter. At en hel serie skulle handle om dette ble derfor raskt mtt med sunn skepsis, helt til blandingen av drama, kvalitet, gode karakter og en medrivende historie ble blandet sammen til dette.

Serien er utviklet av Frank Darabont, filmregissr, manusforfatter og produsent som blant annet ogs str bak de sterke filmene The Green Mile, The Mist og The Shawshank Redemption, sistnevnte kret til og str som tidenes beste film p Imdb.com!

Kanskje derfor ikke s rart at drama- og menneskeaspekter str spass sentralt ogs i The Walking Dead, det gjr dem ogs i disse nevnte filmene av Darabont. Noen hardbarka zombie-elskere kan dog mene at serien godt kunne vrt bde mer skummel, kjappere og mer actionpreget spennende enn hva den er. Dramaaspektet blir tidvis noe utgreiende og dvelende, s mer hesblesende spenning hadde kanskje ikke vrt s dumt spytte inn mer av?

Kanskje blir dette gjeldende i andre runde. Sesong to er nemlig i disse dager i produksjon og er ventet p amerikansk tv til hsten. Imens er det bare til kose seg med den frste sesongen av The Walking Dead som n er ute p dvd og blu-ray. Selv om man i utgangspunktet ikke velger se zombie-relatert filmstoff, kan serien uansett komme til overraske selv den mest skvetne og skeptiske. Denne serien anbefales p det sterkeste!

Geniet M. Night Shyamalan?

Mannen kom som et friskt pust. Med filmen Den Sjette Sansen sprytet han noe spennende, fascinerende og for mange ndvendig liv inn i en trtt Hollywoodgenre. Filmen ble en brakhit og fikk flere priser og nominasjoner. Men hva skjedde s med regissr M. Night Shyamalan?

Enkelte, eller det vil si ganske mange, har de siste rene merket seg regissren og hans filmers regelrett nedadgende kurve, bde i kvalitet, spenning og fascinasjon. Den Sjette Sansen (1999) hadde alt en spenningsthriller skulle ha; den tilfredsstilte genrens strenge krav om nifs handling, den funket godt med sine virkningsfulle filmatiske grep, musikk, regi, skuespillere og karakterer, for ikke glemme den meget kjente twisten p slutten.

Filmen skremte livskiten av publikum verden over, og den var Shyamalans soleklare gjennombrudd som regissr. Bde han og hovedrollen ble Oscarnominert, Shyamalan for regien og lille Haley Joel Osment som en av tidenes yngste hovedrollenominerte.

Allerede ret etter kom den vanskelige oppflgeren, i Unbreakable (2000), hvor Bruce Willis igjen var se i hovedrollen, sammen med Samuel L. Jackson. Filmen ble mottatt litt mer beskjedent enn forlperen, skjnt regissr Shyamalan hadde da litt av et press p seg rent kvalitetsmessig. Ogs denne gang ga han oss et mysterium vedrrende livets mange gter, en gte som kanskje mange oppfattet som litt vel innviklet og mer tung og uforstelig enn den i Den Sjette Sansen. Shyamalan hadde satt sin tone og varemerke; det uforklarlige og mystiske var en helt sentral del i handlingen, samt at en vri p slutten skulle signere hans filmer.

Noe enda mer overjordisk og merkelig skulle bli ingrediensen i hans tredje film; Signs (2002). Denne gang var det det forholdsvis velkjente fenomenet med kornsirkler som skulle til pers. Bde romvesen og andre uforklarlige fenomener ble behandlet, igjen uten gi for klare svar eller overtydelige hentydninger. Filmen tok opp tema som religion og tro sammen med sci-fi-elementer.

Spenningen var der fremdeles, men l igjen kanskje mer i hva vi ikke fikk se enn hva den viste, noe som er nok et kjennetegn ved regissr Shyamalan. Filmen endte opp med vre litt dvask og skuffende, og falt litt i fisk hva spenningsoppbygging og spennigstopp angr. Ble folk rett og slett litt snurt?

I filmen The Village (2004) ble folk som levde i et lukket samfunn delvis konfrontert med det ukjente og deres frykt. Filmen delte kritikere og publikum. Var dette filmen som startet Shyamalans nedtur? Med Lady in the Water (2006) og The Happening (2008) begynte kritikken for alvor hagle mot regissren fra flere hold. Spesielt i The Happening var det tydelig at bde spenningen uteble og det hele ble mer og mer blodfattig.

Var historien og utgangspunktet i seg selv for drlig til lage film av? Hans siste film Luftens siste mester kan vi egentlig forbig i stillhet for her lyser det spass store filmatiske svakheter i flere ledd at man egentlig nsker grine. Filmen ble ogs en av fjorrets strste kalkuner. Hva som er regissrens neste prosjekt vites ikke, men man kan jo alltids hpe p et mirakel.

Kritikken

Kritikken rundt Shyamalan og hans filmer kan muligens ligge i mange forskjellige ting. Mange liker sikkert at det skremmende og mystiske skal vises, i hvert fall etter hvert komme mer til syne. Shyamalan liker legge skjul p ting og ikke gi oss klare svar p livets mange gter og uklarheter.

Dette kan sikkert irritere hodet av enkelte, mens andre setter mer pris p det. Tematikken er ofte uklar med religion, fantasier, drmmer og gter, noe som i seg selv gir svevende ?fasiter?. Dette krever videre litt av sin regissr for fortelles p en god og overbevisende mte.

Kanskje er dette med p dele hans publikum, og kan det (ogs) rett og slett virke som om han har mistet litt av talentet rundt det fortelle en interessant historie p en bra mte? Kritikere har dessuten ppekt at filmene hans er spass srbare for enkel logikk at de ofte faller sammen.

n ting er i hvert fall sikkert, regissren deler folk i to. Mange holder nemlig M. Night Shyamalan som en av dagens mest undervurderte regissrer. Mange nett- og debattforumer tyder p at han fremdeles har en meget stor fanskare. Kanskje er det en forbannelse starte en stor karriere med en brakfilm som det Den Sjette Sansen ble, kanskje er det en velsignelse. Hvordan den enkelte takler suksess og oppgang er ogs noe som kan vre svrt forskjellig.

Publikumstallene og kritikken taler i hvert fall for seg selv; Shyamalans kurve peker nedover. Skal mannen med de spennende og annerledes temaene, de mystiske og alternative eventyrelementene, igjen reise seg, eller skal det g adundas med hele fyren?! Shyamalan og hans filmer skiller seg i hvert fall ut, tematikk og handling er ofte noe helt for seg selv, dt skal han ha!

Kunne han i tillegg gjort kommende filmer like bra som de er annerledes, ja s hadde jo ingenting vrt bedre. La oss bare hpe han fr det til i fremtiden, Mr. Shyamalan.

(Kilde: Imdb.com)

What's eating Lars von Trier?

En av Nordens aller strste regissrer er denne uken tilbake med sin nyeste film Melancholia. Danske Lars von Trier er mannen som har laget denne psykologiske dommedagsfilmen som forrige uke ga hovedrolleinnehaver Kirsten Dunst Gullpalmen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes. Trier selv vant ingen pris, men ble isteden utestengt fra filmfestivalen etter nazistiske uttalelser.

Dette er imidlertid ikke frste gang den danske regissren verken overrasker eller sjokkerer. Utestengelsen fra Cannes topper nemlig en lang rekke kontroversielle hendelser, enten det gjelder ham selv eller hans spesielle filmer.



I 2009 deltok han ogs i Cannes, da med filmen Antichrist (2009), en film som til slutt ble sltt i kampen om Gullpalmen. Denne gylne palmen vant han derimot med Dancer in the Dark (2000). Faktisk s har alle Triers spillefilmer deltatt i Cannes, noe som sier litt om regissrens innflytelse, posisjon og anerkjennelse verden over.

Lars von Trier studerte p 80-tallet ved den Danske Filmskolen og slo igjennom med Forbrydelsens Element, en film som frste gang brakte ham til en Gullpalme-nominasjon i Cannes. Sammen med en dansk produsent startet han i 1992 sitt eget produksjonselskap Zentropa.

Trier er ogs kjent for ha startet og utviklet den moderne dogmebevegelsen sammen med tre andre danske regissrer midt p 90-tallet. Med filmen Breaking the Waves (1996) introduserte han filmverdenen til denne filmretningen som blant annet har sine helt egne filmatiske sett med regler og et strre fokus p historien enn p selve filmingen. Filmen vant bde juryens pris i Cannes samt at den fikk en Oscarnominasjon.




Hans filmer har alltid mennesker, deres relasjoner, problemer og mentale tilstand, i hovedfokus. Overnaturlige elementer har ogs ofte innpass i handlingen, noe blant annet den nyeste Melancholia (2011) og Antichrist (2009) kan sies ha. Ogs hans tv-serie Riget m i aller hyeste grad sies inneholde overnaturlige elementer.

Serien flger livet p det Danske Rikshospitalet i Kbenhavn, dets pasienter og ansatte, og et spkelse som bor der. Serien gikk sin seiersgang bde i Danmark og her i Norge p slutten av 90-tallet og regnes som et av hans sterkeste arbeider.

Kanskje er det nettopp blant annet grunnet fokuset p mennesker og deres sinnstilstander at hans filmer har vekket bde irritasjon, fascinasjon og provokasjon. Den mest omdiskuterte filmen sdan m sies vre Antichrist, en film som ble beskyldt for bde blasfemi og kvinnehat, og som hadde svrt voldelige og sterke scener i hovedfokus.



Enten folk besvimte, kastet opp eller forlot salen i sinne, var denne filmen med p sette i gang mang en diskusjon. Selv har Trier uttalt at han var i en psykose og en svrt mrk mental tilstand da han laget filmen, noe som nettopp gjenspeiles i handling og bilder.

Enten man liker eller ikke liker Trier og hans filmer, er han alltid som et friskt pust regne, bde rent personlig og filmatisk. I lille Skandinavia er det godt man har i hvert fall n regissr som bde tr, makter og akter g i mot det kommersielle og vanlige.

Helgens premiere p Melancholia (2011) viser en mye mer myk, spiselig og mainstream Trier. Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg i hovedrollene viser stort skuespill og forteller historien om to sstre som hver for seg sliter med sitt, men som sammen med sin familie m mte selveste dommedagen da den gigantiske planeten Melancholia er p vei mot sluke planeten vr. Med fascinerende og vakre bilder, slende lyd og mektige scenarioer, klarer Lars von Trier igjen fortelle en sterk historie.

Selv om han alts ikke akkurat er den mest kommersielle regissren, vil Melancholia fungere godt som en inngangsfilm for nye seere av regissren da den bde er sterk, fascinerende og alts mer mainstream enn mye av hans andre filmer. Anbefales! (Kilde: Wikipedia.no.)

'Pirates... 4' - et trist oppflgereksempel.

Delvis med seg p laget har han denne gang Penlope Cruz som er erstatter etter at Orlando Bloom og Keira Knightley (smarte som de er?) backet ut. Hun er, trist nok, nrmest det eneste kvinnelige innslaget i rollegalleriet, bortsett fra Johnny Depps feminine karakter og en stakkars havfrue.

Til og med en av vr tids beste og mest prisbelnnede kvinnelige skuespillere i Dame Judi Dench, kjent blant annet som James Bonds sjef M, er redusert til en knttliten gjesteopptreden. Et lite yeblikk syntes filmen kunne bli litt kvalitetstung og interessant igjen gitt, men akk, s feil kan man ta. Innimellom kommer i stedet den ene gamle sjrvergubben etter den andre i veien for Sparrow, bare for til slutt mte sin forutsigbare skjebne. On Stranger Tides er dessverre ogs blitt grepet av 3D-blgen, skjnt den blir satt opp bde i 2D og 3D. For det frste er ikke bruken av 3D i denne filmen srlig velbrukt og fengende, for det andre, noe mer alvorlig; den gjr bildene svrt mrke, noe som videre stjeler bde liv, farger og gld.





Ironisk nok mangler ogs historien bde vitaliteten, humoren og friskheten de frste filmene hadde s mye mer av. Av og til kan et regissrbytte vre bra, bde for enkeltfilmen og for filmrekken i seg selv.

Regissr Rob Marshall synes ikke ha verken lysten, humret eller overskuddet med seg i sin Pirates-debut. Der Gore Verbinski i det minst ga oss hesblesende og spektakulre sjmonstre og det som strre var, gir ikke Marshall oss annet enn et par blodtrste havfruer, for vrig filmens beste innslag.

Det meste drukner videre i uendelig mange replikkvekslinger og samtaler, vandring i sand, jungel og hyt gress. Johnny Depps en gang s festlige karakter er ogs mer utslitt enn fr, og kun enkelte replikker sitter som de skal. Man har da i aller hyeste grad gode eksempler p at oppflgere kan fungere vel s bra som originalfilmen, ogs selv med ny regissr. Flertallet er vel derimot dessverre likevel i den motsatte enden. Amerikansk film har i lange tider vrt s alt for svertet og skyggelagt av drlige oppflgere og nyinnspillinger, fullstendig blottet for kunstnerisk, kreativ og nytenkende elementer, alt nedtrampet av konomiske og finansielle sterkere krefter.

S lenge publikum fortsetter lse billett for slikt er det vel ingenting gjre med dette, og man kan da heller ikke bebreide amerikanske produsenter for kjre safe, man trenger alltid penger igjen for lage noe. Men, vil den dagen da publikum begynner vende ryggen til oppgulpsoppflgere, tamme remaker eller lavpanna film noen gang komme? I s fall kunne hele den amerikanske filmindustrien sttt overfor sin mest interessante forvandling noen sinne i moderne tid, sakte men sikkert, til bli bde mer tvingende nyskapende, nytenkende og kvalitetsbevisste.

Selvsagt har vi sm bevegelser og forandringer innen amerikansk film ogs, bare s synd disse blgeskvulpene ofte er s sm blant de gigantiske tsunamiene av kommersfilmer som rder markedet.

Mer genrefilm, takk!

Det frste halvret av 2011 har vrt et spennende filmr, p godt og vondt, i hvert fall sett med norske yne. Filmer som Jrgen + Anne = Sant og Keeper?n til Liverpool har ftt bde strlende kritikker, samt priser og oppmerksomhet utenlands. Dette er neimen meg ikke mye hverdagslig for norsk film. Ogs filmer som Fritt Vilt, Dd Sn, En ganske snill mann og ikke minst Trolljegeren har det siste ret gjort det uvanlig skarpt og gitt positiv respons langt utover landets grenser, kanskje ikke minst viktigst ?over there?, i Hollywood.

Sistnevnte films produsenter i Filmkameratene er i disse dager i sluttforhandlinger med et stort og kjent amerikansk filmselskap om rettighetene til lage en amerikansk remake.

Regissr Tommy Wirkola lager i disse dager sin internasjonale debutfilm med Hansel and Grethel ? Witchhunters, en film som har flere store stjerner p rollelisten. Wirkola er slik et godt eksempel p en regissr som, frst og fremst takket vre Dd Sn, har blitt lagt merke til utenlands og slik har ftt denne gylne muligheten, noe egentlig kun Harald Zwart har gjort blant norske regissrer med Karate Kid, ogs denne med klare genretrekk.

En haug med kjente norske skuespillere har nettopp ferdiggjort den amerikanske prequelen av skrekk-klassikeren The Thing. Kanskje blir denne en suksess, kanskje ikke, uansett vil disse skuespillerne bli sett av millioner av publikummere og kritikere verden over, en gang til neste r. Hvem vet hva dette kan innebre for de involverte av karrieremuligheter?

Debatten rundt Annette Sjursens kalkun Pax har n lagt seg noe, men den satte fingeren p blant annet det faktum at filmen ikke funket for et publikum. Dens rammer var for s vidt ganske tradisjonelle, den var ikke srlig alternativt oppbygd eller vanskelig forst, men helt andre sentrale ting funket alts mindre bra.

Vi har i aller hyeste grad her til lands vist at vi kan lage og tidvis er flinke p alternativ, sregen og poetisk film, langt bort i fra tradisjonell genrefilm og Hollywood. Men, hva hjelper n dette nr andre land, produsenter, konomiske og kunstneriske instanser ikke viser interesse for filmene og/eller regissrene?!

Har vi litt vanskelig med f sagt ting p en klar og tydelig mte her til lands, eller? Hvorfor taler vi ofte et filmatisk sprk som folket og massene ikke skjnner, og derfor ogs ofte ikke liker?! Kommer man egentlig noen vei med dette, annet enn tilfredsstille en muligens fornyd sr overkunstnerisk regissr og manusforfatter?!





En av grunnene til at Elling ble Oscar-nominert og fikk flere internasjonale priser i 2002 var hyst sannsynlig dens klare filmatiske sprk som var universelt og noe alle kunne forst. Det kunstnerisk gode i filmen l alts ikke frst og fremst i dens oppbygning eller i en alternativ fortellerstil, men heller innenfor kjente og genremessige rammer.

Filmene Dd Sn og Trolljegeren er begge bde sregne og til en viss grad nytenkende filmer innholdsmessig, men de innehar ogs genrefilmens sterke kjennetrekk og elementer, noe som gjr at man kjenner igjen bde formatet og uttrykket. De representerer slik en frisk og moderne behandling av velkjente genre som skrekk, grsser og eventyrfilm, bare alts gjort med en personlig og norsk kunstnerisk touch.

Enkelte grinebitere vil sikkert hardnakket pst at man aldri kan utvikle seg srlig mye innen genrefilmens ofte strenge og opptegnede rammer. Likevel pner tydeligvis slike filmer uansett opp markedet, mulighetene og sjanser for enkeltregissrer, skuespillere og dermed det norske markedet p mter de gammeldagse, sre og forknyttede norske tristessefilmene aldri har eller sannsynligvis vil klare.

Det kan virke som den norske mentaliteten og kunstneriske viljen til omfavne, bruke og hylle genrene og deres muligheter, er vesentlig mindre enn lysten til g dem midt i mot og slik bli kjerringa mot strmmen.

Dette er i stor grad ogs grunnen til at vi bde innen musikk, film og annen kultur i Norge for det meste aldri akkurat har vrt i verdenstoppen, i hvert fall ikke kommersielt og populrkulturelt.

Hva med omfavne og alts bruke genrefilmen og dens effektive sider, et (film)sprk som alle forstr og slik utover dette lage egenartede og personlige preg p handling, innhold og uttrykk. Det trenger ikke blir ren og forutsigbar effektaction, dataanimert eventyrfilm, eller en hyllest til filmfabrikkene og lavmlsfilmene fra Hollywood av den grunn!

All re til folkene bak filmer som Fritt Vilt, Dd Sn, Keeper?n til Liverpool og Trolljegeren. De har tydeligvis forsttt noe veldig mange andre ikke har innen norsk filmproduksjon, nemlig bruke genrefilmens sterke sprk og egenskaper som verkty for fortelle sine (sr)egne prosjekter og interessante filmfortellinger.

Les mer i arkivet August 2011 Juli 2011 Juni 2011
hits