Ny blogg!

Mitt bloggliv fortsetter fra nå av på:

http://toresinblogg.montages.no/

Hvorfor?!

 

Må si jeg blir irritert når jeg leser en viss anmelders slakting av filmer som Biler 2 og Rise of the Planet of the Apes i Dagbladet. Uten å nevne navn så må jeg si at når man ikke tar filmmediets særegenheter i betraktning når man anmelder film, ja så burde man kanskje ikke anmelde film?!

 


Begge de nevnte filmene er nemlig filmteknisk i øverste verdensklasse. Bilder 2 har en detaljrikdom og et animasjonsnivå som gjør en som seer helt målløs. Likevel får denne filmen en usaklig toer (!) på terningen. Hvorfor?! Greit nok at filmen var overdrevent hysterisk actionfylt og alle bilene snakket i ett sett som om de hadde munndiaré, men terningkast to er som å spytte en ganske god og lekker bil i trynet og på frontruta og si at den suger fordi for eksempel skinnsetene ikke står i stil med resten av den høye kvaliteten! Om en bil ikke er like velfungerende som den er fin å se på, eller omvendt, så er vel ikke dette godt nok til å slakte en film som ser bedre ut enn de fleste på denne planeten kunne laget den?! Vi er da bortskjemte med Disney/Pixar, ja, og sjarmen i Biler 2 var ikke akkurat like godt tilstede som i tidligere filmer, men likevel; hvorfor?!

 



Noe av det samme kan sies om Rise of the Planet of the Apes. Her vektlegges tydeligvis igjen ikke filmens visuelle og tekniske kvaliteter like sterkt som karakterer og andre sider, for da hadde man ikke landet på terningkast tre for å si det slik.

 Når man skal bedømme en film så kan man altså ikke bare se bort i fra det faktum at animasjonen er i toppklasse, eller at kun én film før den har sett mer visuelt ekte, troverdig og overlegent bra ut, nemlig Avatar. Om man gjør det så driter man seg nemlig ganske kraftig ut spør du meg!

Harry Potter - eventyret er over

En gang sent på 90-tallet så han dagens lys, gutten som raskt skulle trollbinde og erobre en hel verden. Skaperen av Harry Potter, britiske J.K Rowling, er ansvarlig for at all verdens barn plutselig begynte å lese mer enn vanlig. Ingen barnebøker i historien er større enn denne serien, og Rowlings forfatterskap og livshistorie er dermed som et eventyr i seg selv!

Den unge trollmannen Harry Potter ble introdusert sommeren 1997 og har siden den gang som kjent solgt i bøtter og spann, både i forhold til bøkene og filmene. Oversatt til 60 språk og med et salg på over 300 millioner bøker.

Det skulle selvsagt dermed ikke ta lange tida før også filmverdenen øynet enorme muligheter for filmatiseringer og en franchise av det nye fenomenet. Fire år etter at bok nummer én kom ut, var Harry Potter og de vises stein blitt til film. Regissøren het Chris Columbus, en mann som året etter også kom med oppfølgeren i Harry Potter og Mysteriekammeret.

Den første filmen ble umiddelbart en publikumssuksess, også her hjemme i Norge. Med filmatiseringene ble Potter-fenomenet ytterligere utvidet, og filmverdenen fikk sine nye yndlinger og stjerner. Den heldige gutten som fikk den store rollen som Harry Potter ble til slutt britiske Daniel Radcliffe, mens Rupert Grint og Emma Watson ble castet som Potters nærmeste venner, Ronny og Hermine. Samtlige er per i dag blant de best betalte skuespillerne i bransjen, og ikke overraskende er Harry Potter-franchisen også den mest inntektsgivende filmserien i historien.

Historien

Karakteren Harry Potter ble kjent for oss som den lille foreldreløse gutten som vokser opp i et bøttekott under trappa, hjemme hos de slemme fosterforeldrene sine. Ting forandrer seg imidlertid radikalt når han får plass ved den prestisjetunge skolen ?Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom?. Sakte men sikkert starter brikker fra hans barndom å falle på plass. Hans foreldre måtte ofre livet sitt for ham fordi den onde og mektige trollmannen Voldemort, også kalt mørkets fyrste (spilt av Ralph Fiennes), vil ha tak i ham.

Den stadige trusselen fra Voldemort, hans mange ansikter og våpen, er et gjennomgående og tilbakevendende mareritt for Potter og hans allierte. I film nummer to blir vi med Harry inn i det andre året ved trollmannskolen Galtvort. Her får han vite at skumle og mørke krefter lurer i skolens vegger, og Harry må oftere utvikle og ta i bruk sine stadig voksende trollmannsegenskaper.

I Harry Potter og fangen fra Azkaban (2004) må vår venn passe seg for en av Lord Voldemorts aller nærmeste, en farlig rømt fange ved navn Sirius Svaart. Der de to første filmene sies å følge bøkene ganske godt, ble det likevel fort klart at de meget tykke og innholdsrike Potter-historiene ville måtte ofre noe i filmatiseringene i hva omfanget av handling og karakterer angår. Fra og med Alfonso Cuaróns film ble historien også mørkere og dystrere, noe som for øvrig merkes bedre og bedre jo lengre ut i Potters liv vi kommer. I Harry Potter og Ildbegeret (2005), føles nærværet til den onde Lord Voldemort enda sterkere, og de mørke skyggene og truende tegn rammer igjen Galtvort.

Flere folk, deriblant en rekke trollmenn, har vanskeligheter med å tro at Harry har fått tegn som tyder på at Voldemort virkelig lever og nærmer seg. I Harry Potter og Føniksordenen (2007) bestemmer derfor Harry, og flere med ham, seg for å lære å stå imot svartekunster for slik å forberede seg på eventuelle kommende farlige konfrontasjoner.

De fryktede ryktene og farene skal vise seg å være sanne når Lord Voldemort bryter inn i Galtvort i Harry Potter og Halvblodsprinsen (2009). Den en gang så trygge og sikre trollmannskolen er nå virkelig i fare, og en stor og kjær karakter må blant annet bøte med livet. Harry og elevenes tenåringshormoner er ellers i full blomst, noe som gir tid for yrende romanser mellom visse karakterer.





Siste kapittel

Den siste boken, Harry Potter og Dødstalismanene, er blitt delt inn i to filmer, del 1 og del 2. Regissør David Yates er mannen som med sin fjerde Potter-film får æren av å avslutte det hele. Dødstalismanene ? del 2 kommer i tillegg også ved enkelte kinoer i 3D. Den omfattende sisteboken ble klokt nok altså delt opp i to filmer.

Her fortelles det blant annet om Harry, Hermine og Ronnys flukt fra Galtvort, tvunget til å gjemme seg fra mørkets fyrste som har bredt ut sine styrker i alle kanter og retninger. Konfrontasjonen mellom Harry Potter og Voldemort synes nå uunngåelig og vår unge helt må hente all sin styrke og kraft i sitt møte med sin store mektige nemesis!

Et innholdsrikt filmatisk univers

Diverse fargerike, merkelige og fascinerende figurer og karakterer må ha mye av skylden for barn, ungdom og mange voksnes beundring av Potter-universet. Forholdet mellom trekløveret Potter, Hermine og Ronny er også sentralt, både i forhold til vennskap, tillit, forelskelse og kjærlighet. Kjente og kjære elementer som det gode mot det onde, nestekjærlighet, håp og tro, er klassiske ingredienser, også i Harry Potters verden.

Som en slags dagens eventyrbøker er de så innholdsrike, mektige og oppslukende, både med tanke på karakterer, miljøskildringer og dramatikk, at de i det hele tatt inneholder alt hva et eventyr skal ha. Det er ikke rart man blir fascinert! Filmatisk har også filmene klart å formidle såpass mye innhold og karakterrelasjoner at man vanskelig ikke lar seg medrive i de ulike skjebnene som igjennom de åtte filmene har kommet, gått og utviklet seg.

Ved å bruke forksjellige regissører har man dessuten unngått å havne i en ensformig fortellerstil og isteden latt nye friske regissørøyne få bringe Potter og co videre, år etter år. Med musikk av ringreven John Williams bringes dessuten fantastisk stemning og dramatikk, harmoni og kjenningstema inn i Potter-universet, alt med på å forme filmene til de sterke underholdningsfilmene de i stor grad alle har blitt.

Selv om Harry Potter-filmene må sies å være umåtelig populære, er de ikke bare blitt møtt med like stor positiv begeistring og iver. Kritikk fra religiøse grupper har tidvis haglet, blant annet grunnet Potter-historienes utstrakte bruk og fokus på trolldom, magi og overtro. Andre har også kritisert forfatter Rowling for å fronte mindre sunne livsverdier, som bruk av vold, i sine bøker.

Likevel, den store allmennheten har dog trykket Potter til sitt bryst og gjort ham til det populærkulturelle fenomenet han i dag er. Den verdensomspennende suksessen vitner om et umettelig publikum, både blant barn som voksne. Kanskje har forfatter Rowling og filmatiseringene rett og slett vekket barnet i oss alle?! Stadige nye (eventyr)filmer, serier og fantasy-litteratur kan også tyde på at så er tilfellet.

Skuespiller Daniel Radcliffe uttalte nylig at han gråt som et barn den siste innspillingsdagen. Likevel sier han også at han er glad eventyret er over. Gutten har spilt Harry Potter i ti år av sitt unge liv og ønsker forståelig nok å gå videre, både som skuespiller og enkeltindivid.

Rykter om at Rowling ikke klarte å la være å skrive nok en Potter-bok har skremt ham flere ganger, men til nå ser det likevel ut til at Rowling vil holde hva hun lovet, å ikke skrive flere bøker om den unge trollmannen.

La oss håpe det forblir slik, så kan vi minnes dette fantastiske eventyret i lang tid fremover, enten man velger bøkene, filmene, eller begge deler. Alt godt kommer som kjent også til en slutt, til og med for Harry Potter.

(Kilde: Wikipedia.org)

Britisk tv-serieironi

Til helgen er det premiere på nok en filmatisering av Charlotte Bronthës klassiker Jane Eyre, denne gang i regi av Cary Fukunaga. Både romanen og filmene om Jane Eyre representerer en lang og stor tradisjon i Storbritannia, på lik linje med blant andre Jane Austen. De store romantiske sviskene av noen litterære historier har trollbundet folk i flere generasjoner, noe som for så vidt ikke er så rart med det sentrale fokuset på menneskelige sterke sider som kjærlighet, pasjon og lidenskap. Sagt på en annen og mer folkelig måte; det er konservativt, stivt, snurpete og fisefint.

Uttallige filmer og tv-serier har kommet i samme tradisjon, stil og tone som den kjente historien om nevnte Jane Eyre, eller for ikke å snakke om Jane Austens Fornuft og Følelser, Emma, Stolthet og Fordom. Det kan synes som om folk og heller ikke film/tv-bransje aldri får nok av verken annerledes helter og heltinner, ?pump and circumstanses?, tradisjoner eller rikt fintfolk.

Foruten alle filmer som er laget i samme gate, er stadig flere tv-serier å se på markedet. I disse dager går den britiske produksjonen Downton Abbey sin seiersgang blant annet i Storbritannia og i et sultent USA. Serien har også nettopp blitt vist på NRK og en andre sesong er i disse dager på veg.

Mange vil nok mene at slike film- og tv-produksjoner reflekterer og gjenspeiler både britiske tradisjoner, politikk, kjønnskamp og selve folkeslaget. Det er velkjent at britene kan være både konservative trangsynte drittsekker, snurpete, te-drikkende ?upper stiff-lips?.



Ironisk blir det da at den britiske tv-tradisjonen også rommer noe helt annet sentralt vedrørende det engelske folket og landets historie. Når det gjelder det nærmest stikk motsatte, nemlig humor, ser man at nettopp en enorm form for selvironi, vulgaritet og absolutt ikke fisefine tradisjoner og portretteringer også er noe som går igjen innen film- og tv-produksjon.

Den britiske humoren har i mange årtier vært kjent for å harselere med sitt eget folkeslag og lands stive tradisjoner. En av de aller første og største vil selvsagt være Monty Python-tradisjonen, gjengen som for alvor satte denne britiske humoren på verdenskartet.

Storbritannias lange historie som stor kolonimakt er blant grunnlagene for den selvironiske harselasen, i tillegg til uttallige stereotypiske parodier, offentlig utdritning, sosial klassetilhørighet, m.m. En og annen britisk filmkomedie dukker stadig opp, men det er mest i forhold til de uttallige tv-seriene man tenker mest og best på denne humoren.

Foruten nevnte Monty Python kjenner vel de fleste til serier som Benny Hill, Hotell i særklasse, Høy på pæra, Absolutt Fabelaktig, The Office og Little Britain, alle mer eller mindre selvironiske overfor den hverdagslige briten, hans sysler, klassesystemet og landet forøvrig.

Mens amerikanerne og deres humor, både innen film og tv, kan sies å være mer action og handlingsdrevet, er britisk humor minst like mye også verbal, det sitter rett og slett mer i kjeften hos britene.

Kontrasten mellom denne tradisjonen og den totalt motsatte stive konservative, er dermed så slående og ironisk at det er en fryd i seg selv. Det er dog ikke akkurat første gang slike motsetningsforhold innen kultur og tradisjoner er gjenstand for verken film eller tv, men innen britisk media er det mer utbredt enn kanskje i noe annet land.

Ingenting tyder på at det britiske folk er i ferd med å bli verken mindre vulgære, galne og selvironiske, ei heller slutter å drikke formiddagsteen sin ikledd strøkne dresser og overdådige kjoler.

For oss utenforstående vil dette forhåpentlig være med på at vi også i årevis fremover vil bli foret med denne ironiske todelte britiske underholdningen, enten det altså er snakk om stiv snurpete og stilfull overklasse eller hysterisk ujålete rølpehumor!

Amandaprisen 2011

Ingen store overraskelser blant årets Amandanominerte. At 'Limbo' fikk hele ti nominasjoner er bare kult, for det første fordi den er vellykket og bra, for det andre fordi den er ganske annerldes, lagt til et annet land, og har et veldig bra filmatisk uttrykk og tone + knall skuespill.

'Kongen av Bastøy' fikk ikke uventet nest mest nominasjoner, som forventet egentlig. Den er sterk og bra, men ikke noe mer. Ser helt som forventet bra ut, akkurat slik 'Max Manus' var, men skiller seg ikke nevneverdig ut verken uttrykksmessig eller som filmhistorie, en typisk norsk 'flink gutt'-aktig laget film, punktum.

Ellers får vi håpe juryen vet å sette pris på den mest kommerse filmen, nemlig 'Trolljegeren' og tør å gi flest mulig priser til denne "tullefilmen", selv om den ikke er like voksen og "seriøs" som mange andre. Også 'Jørgen+ Anne=Sant' er knall!

The Walking Dead

Fenomenet med zombier har for det meste vært forbeholdt litteratur, film og de siste årene også spillmediet. Igjennom blant annet George A. Romeros klassiske zombie-filmer, samt enkelte nyere filmer, har vi blitt introdusert og foret med disse hjernedøde og galne vesenene som dessuten ofte har vært forbeholdt de spesielt interesserte og fått stempelet ?b-film? over seg. Det vil si, dette var helt til den amerikanske tv-serien The Walking Dead kom i fjor høst.

Serien har for lengst vakt både oppsikt, fascinasjon og jubel over store deler av tv-serieverdenen. Mye er dette takket være seriens oppbygging, gjennomgående kvalitet og fokus på menneskene, de levende sådan.

The Walking Dead er basert på tegneserien med samme navn av Robert Kirkman, Tony Moore og Charlie Adlard. Den postapokalyptiske historien spinner rundt en liten gruppe mennesker som sammen må overleve i en tid der zombier vandrer gatelangs grunnet en verdensomspennende epidemi. Ledet av politimannen Rick Grimes og hans familie, støter de naturlig nok på uttallige utfordringer i sin nye hverdag.

Seriens første sesong ble blant annet nominert til beste dramaserie under årets Golden Globe Awards. Noen stusser kanskje over betegnelsen ?dramaserie?, og det ikke uten grunn. Selv om det tidvis florerer zombier, dødkjøtt og kroppsdeler i serien, er dens fokus på de overlevende menneskene med på å gi serien dens troverdige uttrykk, handling og stil. Her er nemlig mange likheter med krig og annen jævelskap, man må kjempe mange kamper for å overleve.





Selv om fienden denne gang er levende-døde, betyr ikke dette at farene er mindre. En zombie kan dukke opp rundt hvert hjørne, og som kjent gjelder det blant annet ikke å bli bitt, for da ender man selv opp som en av dem, vandrende hvileløst rundt i gatene, inn i evigheten.

Filmatisk er den lekkert fargelagt i grå-grønne toner, noe som gjør at farger som blodrødt virker enda sterkere og iøynefallende. Spesialeffekter og sminke er formidabelt utført og er med på å løfte kvalitetsaspektet, så vel som spenning og troverdighet.

Hovedpersonen som politibetjent Grimes spilles av britiske Andrew Lincoln, kjent fra seriene This Life og Afterlife, samt den romantsike komedien Love Actually. Et større gjennombrudd må likevel sies å ha kommet for ham med denne serien. Også flere mer eller mindre kjente fjes er å se i rollene i serien, og alle tilfører karaktergalleriet dybde og troverdighet, både voksen som barn.

The Walking Dead har alt i alt blitt meget godt mottatt, både av kritikere og av seere. Fra før av har filmatiske fremstillinger av zombier gjerne et b-filmstempel hengende over seg, ofte også et lavbudsjettspreg med sine billige historie og effekter. At en hel serie skulle handle om dette ble derfor raskt møtt med sunn skepsis, helt til blandingen av drama, kvalitet, gode karakter og en medrivende historie ble blandet sammen til dette.

Serien er utviklet av Frank Darabont, filmregissør, manusforfatter og produsent som blant annet også står bak de sterke filmene The Green Mile, The Mist og The Shawshank Redemption, sistnevnte kåret til og står som tidenes beste film på Imdb.com!

Kanskje derfor ikke så rart at drama- og menneskeaspekter står såpass sentralt også i The Walking Dead, det gjør dem også i disse nevnte filmene av Darabont. Noen hardbarka zombie-elskere kan dog mene at serien godt kunne vært både mer skummel, kjappere og mer actionpreget spennende enn hva den er. Dramaaspektet blir tidvis noe utgreiende og dvelende, så mer hesblesende spenning hadde kanskje ikke vært så dumt å spytte inn mer av?

Kanskje blir dette gjeldende i andre runde. Sesong to er nemlig i disse dager i produksjon og er ventet på amerikansk tv til høsten. Imens er det bare til å kose seg med den første sesongen av The Walking Dead som nå er ute på dvd og blu-ray. Selv om man i utgangspunktet ikke velger å se zombie-relatert filmstoff, kan serien uansett komme til å overraske selv den mest skvetne og skeptiske. Denne serien anbefales på det sterkeste!

Geniet M. Night Shyamalan?

Mannen kom som et friskt pust. Med filmen Den Sjette Sansen sprøytet han noe spennende, fascinerende og for mange nødvendig liv inn i en trøtt Hollywoodgenre. Filmen ble en brakhit og fikk flere priser og nominasjoner. Men hva skjedde så med regissør M. Night Shyamalan?

Enkelte, eller det vil si ganske mange, har de siste årene merket seg regissøren og hans filmers regelrett nedadgående kurve, både i kvalitet, spenning og fascinasjon. Den Sjette Sansen (1999) hadde alt en spenningsthriller skulle ha; den tilfredsstilte genrens strenge krav om nifs handling, den funket godt med sine virkningsfulle filmatiske grep, musikk, regi, skuespillere og karakterer, for ikke å glemme den meget kjente twisten på slutten.

Filmen skremte livskiten av publikum verden over, og den var Shyamalans soleklare gjennombrudd som regissør. Både han og hovedrollen ble Oscarnominert, Shyamalan for regien og lille Haley Joel Osment som en av tidenes yngste hovedrollenominerte.

Allerede året etter kom den vanskelige oppfølgeren, i Unbreakable (2000), hvor Bruce Willis igjen var å se i hovedrollen, sammen med Samuel L. Jackson. Filmen ble mottatt litt mer beskjedent enn forløperen, skjønt regissør Shyamalan hadde da litt av et press på seg rent kvalitetsmessig. Også denne gang ga han oss et mysterium vedrørende livets mange gåter, en gåte som kanskje mange oppfattet som litt vel innviklet og mer tung og uforståelig enn den i Den Sjette Sansen. Shyamalan hadde satt sin tone og varemerke; det uforklarlige og mystiske var en helt sentral del i handlingen, samt at en vri på slutten skulle signere hans filmer.

Noe enda mer overjordisk og merkelig skulle bli ingrediensen i hans tredje film; Signs (2002). Denne gang var det det forholdsvis velkjente fenomenet med kornsirkler som skulle til pers. Både romvesen og andre uforklarlige fenomener ble behandlet, igjen uten å gi for klare svar eller overtydelige hentydninger. Filmen tok opp tema som religion og tro sammen med sci-fi-elementer.

Spenningen var der fremdeles, men lå igjen kanskje mer i hva vi ikke fikk se enn hva den viste, noe som er nok et kjennetegn ved regissør Shyamalan. Filmen endte opp med å være litt dvask og skuffende, og falt litt i fisk hva spenningsoppbygging og spennigstopp angår. Ble folk rett og slett litt snurt?

I filmen The Village (2004) ble folk som levde i et lukket samfunn delvis konfrontert med det ukjente og deres frykt. Filmen delte kritikere og publikum. Var dette filmen som startet Shyamalans nedtur? Med Lady in the Water (2006) og The Happening (2008) begynte kritikken for alvor å hagle mot regissøren fra flere hold. Spesielt i The Happening var det tydelig at både spenningen uteble og det hele ble mer og mer blodfattig.

Var historien og utgangspunktet i seg selv for dårlig til å lage film av? Hans siste film Luftens siste mester kan vi egentlig forbigå i stillhet for her lyser det såpass store filmatiske svakheter i flere ledd at man egentlig ønsker å grine. Filmen ble også en av fjorårets største kalkuner. Hva som er regissørens neste prosjekt vites ikke, men man kan jo alltids håpe på et mirakel.

Kritikken

Kritikken rundt Shyamalan og hans filmer kan muligens ligge i mange forskjellige ting. Mange liker sikkert at det skremmende og mystiske skal vises, i hvert fall etter hvert komme mer til syne. Shyamalan liker å legge skjul på ting og ikke gi oss klare svar på livets mange gåter og uklarheter.

Dette kan sikkert irritere hodet av enkelte, mens andre setter mer pris på det. Tematikken er ofte uklar med religion, fantasier, drømmer og gåter, noe som i seg selv gir svevende ?fasiter?. Dette krever videre litt av sin regissør for å fortelles på en god og overbevisende måte.

Kanskje er dette med på å dele hans publikum, og kan det (også) rett og slett virke som om han har mistet litt av talentet rundt det å fortelle en interessant historie på en bra måte? Kritikere har dessuten påpekt at filmene hans er såpass sårbare for enkel logikk at de ofte faller sammen.

Én ting er i hvert fall sikkert, regissøren deler folk i to. Mange holder nemlig M. Night Shyamalan som en av dagens mest undervurderte regissører. Mange nett- og debattforumer tyder på at han fremdeles har en meget stor fanskare. Kanskje er det en forbannelse å starte en stor karriere med en brakfilm som det Den Sjette Sansen ble, kanskje er det en velsignelse. Hvordan den enkelte takler suksess og oppgang er også noe som kan være svært forskjellig.

Publikumstallene og kritikken taler i hvert fall for seg selv; Shyamalans kurve peker nedover. Skal mannen med de spennende og annerledes temaene, de mystiske og alternative eventyrelementene, igjen reise seg, eller skal det gå adundas med hele fyren?! Shyamalan og hans filmer skiller seg i hvert fall ut, tematikk og handling er ofte noe helt for seg selv, dét skal han ha!

Kunne han i tillegg gjort kommende filmer like bra som de er annerledes, ja så hadde jo ingenting vært bedre. La oss bare håpe han får det til i fremtiden, Mr. Shyamalan.

 

(Kilde: Imdb.com)

What's eating Lars von Trier?

En av Nordens aller største regissører er denne uken tilbake med sin nyeste film Melancholia. Danske Lars von Trier er mannen som har laget denne psykologiske dommedagsfilmen som forrige uke ga hovedrolleinnehaver Kirsten Dunst Gullpalmen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes. Trier selv vant ingen pris, men ble isteden utestengt fra filmfestivalen etter nazistiske uttalelser.

Dette er imidlertid ikke første gang den danske regissøren verken overrasker eller sjokkerer. Utestengelsen fra Cannes topper nemlig en lang rekke kontroversielle hendelser, enten det gjelder ham selv eller hans spesielle filmer.



I 2009 deltok han også i Cannes, da med filmen Antichrist (2009), en film som til slutt ble slått i kampen om Gullpalmen. Denne gylne palmen vant han derimot med Dancer in the Dark (2000). Faktisk så har alle Triers spillefilmer deltatt i Cannes, noe som sier litt om regissørens innflytelse, posisjon og anerkjennelse verden over.

Lars von Trier studerte på 80-tallet ved den Danske Filmskolen og slo igjennom med Forbrydelsens Element, en film som første gang brakte ham til en Gullpalme-nominasjon i Cannes. Sammen med en dansk produsent startet han i 1992 sitt eget produksjonselskap Zentropa.

Trier er også kjent for å ha startet og utviklet den moderne dogmebevegelsen sammen med tre andre danske regissører midt på 90-tallet. Med filmen Breaking the Waves (1996) introduserte han filmverdenen til denne filmretningen som blant annet har sine helt egne filmatiske sett med regler og et større fokus på historien enn på selve filmingen. Filmen vant både juryens pris i Cannes samt at den fikk en Oscarnominasjon.




Hans filmer har alltid mennesker, deres relasjoner, problemer og mentale tilstand, i hovedfokus. Overnaturlige elementer har også ofte innpass i handlingen, noe blant annet den nyeste Melancholia (2011) og Antichrist (2009) kan sies å ha. Også hans tv-serie Riget må i aller høyeste grad sies å inneholde overnaturlige elementer.

Serien følger livet på det Danske Rikshospitalet i København, dets pasienter og ansatte, og et spøkelse som bor der. Serien gikk sin seiersgang både i Danmark og her i Norge på slutten av 90-tallet og regnes som et av hans sterkeste arbeider.

Kanskje er det nettopp blant annet grunnet fokuset på mennesker og deres sinnstilstander at hans filmer har vekket både irritasjon, fascinasjon og provokasjon. Den mest omdiskuterte filmen sådan må sies å være Antichrist, en film som ble beskyldt for både blasfemi og kvinnehat, og som hadde svært voldelige og sterke scener i hovedfokus.



Enten folk besvimte, kastet opp eller forlot salen i sinne, var denne filmen med på å sette i gang mang en diskusjon. Selv har Trier uttalt at han var i en psykose og en svært mørk mental tilstand da han laget filmen, noe som nettopp gjenspeiles i handling og bilder.

Enten man liker eller ikke liker Trier og hans filmer, er han alltid som et friskt pust å regne, både rent personlig og filmatisk. I lille Skandinavia er det godt man har i hvert fall én regissør som både tør, makter og akter å gå i mot det kommersielle og vanlige.

Helgens premiere på Melancholia (2011) viser en mye mer myk, spiselig og mainstream Trier. Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg i hovedrollene viser stort skuespill og forteller historien om to søstre som hver for seg sliter med sitt, men som sammen med sin familie må møte selveste dommedagen da den gigantiske planeten Melancholia er på vei mot å sluke planeten vår. Med fascinerende og vakre bilder, slående lyd og mektige scenarioer, klarer Lars von Trier igjen å fortelle en sterk historie.

Selv om han altså ikke akkurat er den mest kommersielle regissøren, vil Melancholia fungere godt som en inngangsfilm for nye seere av regissøren da den både er sterk, fascinerende og altså mer mainstream enn mye av hans andre filmer. Anbefales! (Kilde: Wikipedia.no.)

'Pirates... 4' - et trist oppfølgereksempel.

Delvis med seg på laget har han denne gang Penélope Cruz som er erstatter etter at Orlando Bloom og Keira Knightley (smarte som de er?) backet ut. Hun er, trist nok, nærmest det eneste kvinnelige innslaget i rollegalleriet, bortsett fra Johnny Depps feminine karakter og en stakkars havfrue.

Til og med en av vår tids beste og mest prisbelønnede kvinnelige skuespillere i Dame Judi Dench, kjent blant annet som James Bonds sjef M, er redusert til en knøttliten gjesteopptreden. Et lite øyeblikk syntes filmen å kunne bli litt kvalitetstung og interessant igjen gitt, men akk, så feil kan man ta. Innimellom kommer i stedet den ene gamle sjørøvergubben etter den andre i veien for Sparrow, bare for til slutt å møte sin forutsigbare skjebne. On Stranger Tides er dessverre også blitt grepet av 3D-bølgen, skjønt den blir satt opp både i 2D og 3D. For det første er ikke bruken av 3D i denne filmen særlig velbrukt og fengende, for det andre, noe mer alvorlig; den gjør bildene svært mørke, noe som videre stjeler både liv, farger og glød.





Ironisk nok mangler også historien både vitaliteten, humoren og friskheten de første filmene hadde så mye mer av. Av og til kan et regissørbytte være bra, både for enkeltfilmen og for filmrekken i seg selv.

Regissør Rob Marshall synes ikke å ha verken lysten, humøret eller overskuddet med seg i sin Pirates-debut. Der Gore Verbinski i det minst ga oss hesblesende og spektakulære sjømonstre og det som større var, gir ikke Marshall oss annet enn et par blodtørste havfruer, for øvrig filmens beste innslag.

Det meste drukner videre i uendelig mange replikkvekslinger og samtaler, vandring i sand, jungel og høyt gress. Johnny Depps en gang så festlige karakter er også mer utslitt enn før, og kun enkelte replikker sitter som de skal. Man har da i aller høyeste grad gode eksempler på at oppfølgere kan fungere vel så bra som originalfilmen, også selv med ny regissør. Flertallet er vel derimot dessverre likevel i den motsatte enden. Amerikansk film har i lange tider vært så alt for svertet og skyggelagt av dårlige oppfølgere og nyinnspillinger, fullstendig blottet for kunstnerisk, kreativ og nytenkende elementer, alt nedtrampet av økonomiske og finansielle sterkere krefter.

Så lenge publikum fortsetter å løse billett for slikt er det vel ingenting å gjøre med dette, og man kan da heller ikke bebreide amerikanske produsenter for å kjøre safe, man trenger alltid penger igjen for å lage noe. Men, vil den dagen da publikum begynner å vende ryggen til oppgulpsoppfølgere, tamme remaker eller lavpanna film noen gang komme? I så fall kunne hele den amerikanske filmindustrien stått overfor sin mest interessante forvandling noen sinne i moderne tid, sakte men sikkert, til å bli både mer tvingende nyskapende, nytenkende og kvalitetsbevisste.

Selvsagt har vi små bevegelser og forandringer innen amerikansk film også, bare så synd disse bølgeskvulpene ofte er så små blant de gigantiske tsunamiene av kommersfilmer som råder markedet.

Mer genrefilm, takk!

Det første halvåret av 2011 har vært et spennende filmår, på godt og vondt, i hvert fall sett med norske øyne. Filmer som Jørgen + Anne = Sant og Keeper?n til Liverpool har fått både strålende kritikker, samt priser og oppmerksomhet utenlands. Dette er neimen meg ikke mye hverdagslig for norsk film. Også filmer som Fritt Vilt, Død Snø, En ganske snill mann og ikke minst Trolljegeren har det siste året gjort det uvanlig skarpt og gitt positiv respons langt utover landets grenser, kanskje ikke minst viktigst ?over there?, i Hollywood.

Sistnevnte films produsenter i Filmkameratene er i disse dager i sluttforhandlinger med et stort og kjent amerikansk filmselskap om rettighetene til å lage en amerikansk remake.

Regissør Tommy Wirkola lager i disse dager sin internasjonale debutfilm med Hansel and Grethel ? Witchhunters, en film som har flere store stjerner på rollelisten. Wirkola er slik et godt eksempel på en regissør som, først og fremst takket være Død Snø, har blitt lagt merke til utenlands og slik har fått denne gylne muligheten, noe egentlig kun Harald Zwart har gjort blant norske regissører med Karate Kid, også denne med klare genretrekk.

En haug med kjente norske skuespillere har nettopp ferdiggjort den amerikanske prequelen av skrekk-klassikeren The Thing. Kanskje blir denne en suksess, kanskje ikke, uansett vil disse skuespillerne bli sett av millioner av publikummere og kritikere verden over, en gang til neste år. Hvem vet hva dette kan innebære for de involverte av karrieremuligheter?

Debatten rundt Annette Sjursens kalkun Pax har nå lagt seg noe, men den satte fingeren på blant annet det faktum at filmen ikke funket for et publikum. Dens rammer var for så vidt ganske tradisjonelle, den var ikke særlig alternativt oppbygd eller vanskelig å forstå, men helt andre sentrale ting funket altså mindre bra.

Vi har i aller høyeste grad her til lands vist at vi kan lage og tidvis er flinke på alternativ, særegen og poetisk film, langt bort i fra tradisjonell genrefilm og Hollywood. Men, hva hjelper nå dette når andre land, produsenter, økonomiske og kunstneriske instanser ikke viser interesse for filmene og/eller regissørene?!

Har vi litt vanskelig med å få sagt ting på en klar og tydelig måte her til lands, eller? Hvorfor taler vi ofte et filmatisk språk som folket og massene ikke skjønner, og derfor også ofte ikke liker?! Kommer man egentlig noen vei med dette, annet enn å tilfredsstille en muligens fornøyd sær overkunstnerisk regissør og manusforfatter?!





En av grunnene til at Elling ble Oscar-nominert og fikk flere internasjonale priser i 2002 var høyst sannsynlig dens klare filmatiske språk som var universelt og noe alle kunne forstå. Det kunstnerisk gode i filmen lå altså ikke først og fremst i dens oppbygning eller i en alternativ fortellerstil, men heller innenfor kjente og genremessige rammer.

Filmene Død Snø og Trolljegeren er begge både særegne og til en viss grad nytenkende filmer innholdsmessig, men de innehar også genrefilmens sterke kjennetrekk og elementer, noe som gjør at man kjenner igjen både formatet og uttrykket. De representerer slik en frisk og moderne behandling av velkjente genre som skrekk, grøsser og eventyrfilm, bare altså gjort med en personlig og norsk kunstnerisk touch.

Enkelte grinebitere vil sikkert hardnakket påstå at man aldri kan utvikle seg særlig mye innen genrefilmens ofte strenge og opptegnede rammer. Likevel åpner tydeligvis slike filmer uansett opp markedet, mulighetene og sjanser for enkeltregissører, skuespillere og dermed det norske markedet på måter de gammeldagse, sære og forknyttede norske tristessefilmene aldri har eller sannsynligvis vil klare.

Det kan virke som den norske mentaliteten og kunstneriske viljen til å omfavne, bruke og hylle genrene og deres muligheter, er vesentlig mindre enn lysten til å gå dem midt i mot og slik bli kjerringa mot strømmen.

Dette er i stor grad også grunnen til at vi både innen musikk, film og annen kultur i Norge for det meste aldri akkurat har vært i verdenstoppen, i hvert fall ikke kommersielt og populærkulturelt.

Hva med å omfavne og altså bruke genrefilmen og dens effektive sider, et (film)språk som alle forstår og slik utover dette lage egenartede og personlige preg på handling, innhold og uttrykk. Det trenger ikke blir ren og forutsigbar effektaction, dataanimert eventyrfilm, eller en hyllest til filmfabrikkene og lavmålsfilmene fra Hollywood av den grunn!

All ære til folkene bak filmer som Fritt Vilt, Død Snø, Keeper?n til Liverpool og Trolljegeren. De har tydeligvis forstått noe veldig mange andre ikke har innen norsk filmproduksjon, nemlig å bruke genrefilmens sterke språk og egenskaper som verktøy for å fortelle sine (sær)egne prosjekter og interessante filmfortellinger.

Les mer i arkivet » August 2011 » Juli 2011 » Juni 2011
hits