Aldersgrenser og vold på film

I Norge er det fremdeles den dag i dag Statens Filmtilsyn som tar seg av forhåndssensurering av filmer som skal settes opp på norske kinoer. Det vil si at Filmtilsynet som et statlig organ ser, vurderer og setter aldersgrenser på filmene, både som en form for veiledning, men også som et lovregulerende tiltak på vegne av staten.

 

Norsk filmsensur har i løpet av de siste tiårene stadig blitt mer liberal og "løssluppet". Det kan være flere grunner til dette, blant annet vår stadig større omgang med "harde" uttrykk, både i forhold til film, spill og media generelt, noe som gjør at terskelen for hva som anses for vold og harde uttrykk stadig flyttes og blir mer tolerant. Med større erfaring, kommer vel naturlig nok også større toleranse og tålegrense, skulle man i hvert fall tro.

 

Men er det nå virkelig slik? Hvor langt kan man gå i å tillate sterkt voldelig, eventuelt seksualiserte og/eller traumatiserende filmer for barn helt ned i tolvårsalderen? Er det greit at en tolvåring, som har med seg mor, far eller storebror på kino, kan se en grotesk film fordi den har fått 15-års aldersgrense? Kan den tryggheten et familiemedlem ved sin side gir, veie opp for alt det hjernen utsettes for under en film, for ikke å snakke om i ettertid? Uten å gå nærmere inn på dette kan man vel slå fast at det er relativt få filmer som virkelig havner i denne klemma. MEN det skjer fra tid til annen. Ikke minst skjer dette når grensene for tolerering for vold innen film stadig kan synes å ha blitt flyttet og liberalisert med tiden.

 

Er det nå ikke engang slik at barn og unge i dag har en utrolig mye større erfaring og referansegrunnlag rundt film og vold, enn hva folk hadde for bare en generasjon tilbake? Er det da ikke like naturlig at grensene senkes for hva som også blir ansett som skadelig og sterkt påvirkelig for et ungt menneskes sinn?! Kan man ikke videre også da si det slik at en mann eller kvinne på 50-60 år kan ha like stor "skade" av å se en svært voldelig film som en faktisk MER erfaren filminteressert tenåring kan ha?! Veier denne voksne personens generelle livserfaring, enten han har opplevd sterke ting selv i livet eller ikke, opp for det den unge ikke har erfart i og om livet? Ingen ville vel noen gang ha lagt ned forbud mot at mor eller far skulle få se en bestemt film på kino, selv om barnet som regel har mer og bedre erfaring på dette feltet?

 

Med livet og tiden kommer erfaringer, så gjelder også for barn og unge av vår tid. Hysteriske reaksjoner på media, særlig i forhold til vold, har vi sett siden fjernsynets fødsel. Det er ikke mer enn rundt 60-år siden enkelte ekstremister var sikre på at man fikk firkantede øyne av å se mye på fjernsyn. Synet og hjernen ble også visstnok fort skadelidende. Ja, det var til og med en passiv syssel å se tv og film, ble det hevdet. Kunnskap, erfaring og forskning har motbevist dette for lenge siden, heldigvis. Det er vel imidlertid få, om noen i det hele tatt, konkrete bevis og argumenter for at voldelig film utelukkende har en sterk skadelig virkning.

 

Det er noe som heter overbeskyttelse, noe som også gjelder for barn og unges møte og omgang med dagens medier og uttrykk. Det beste vil selvsagt være om disse gradvis utsettes og omgås også sterkere uttrykk innen blant annet film, for slik å bygge opp en toleranse og erfaring også med vold og liknende på film. Menneskers tidlige møte med voldssterk media, enten det gjelder innen film, spill eller nyhetene på tv, vil trolig gi en mer myk og mindre utslagsgivende omgang med vold enn om man blir overbeskyttet og "for sent" utsettes for dette?! For ikke å snakke om den virkelige verden, som tross alt i utallige tilfeller er mye verre enn en fiksjonsfilm. Folk som blir voldelige og/eller tar andre skader av film og media blir det utelukkende på bakgrunn av andre faktorer i livet, og ikke på grunn av filmmediet i seg selv. Når forferdelige ting skjer i virkeligheten og videre vises på verdens nyhetssendinger, er det vel ingenting man kan gjøre med dette. Man kan jo ikke slå av tv?en og si til barn og unge at det og det ikke skjedde. I disse tilfellene skylder man på at det er slik som skjer i verden, i virkeligheten, og vi må bare leve med det. Går barnet ditt så ut i gata og slår ned naboen fordi opprørerne i gatene i Bagdad gjorde det på tv-nyhetene?! Nope! Så; hvorfor skulle en fiksjonell eventyrfilm kunne gjøre noe skade, og på hvilke(n) måte?!

 

Ikke alle vil naturligvis kunne ha et utelukkende godt utbytte av å vokse opp med og erfare mye i forhold til sterk film, enkelte med et broket liv vil jo kunne få forsterket sine negative sider, men de fleste vil det! Jo fortere man lærer, om enn på en litt sterk måte, jo fortere sterkere blir man vel selv, eller? Det skal en riktig så traumatisk eller voldelig bakgrunn (altså virkelighet) til for at voldelige og "uskyldige" filmer (ikke-virkelighet) skal gjøre SKADE på et friskt og fornuftig sinn, snarere enn å gi en god lærelekse og gjøre oss sterkere. Og de fleste av oss er vel akkurat det, altså friske til sinns og sterke, er vi ikke?!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits