fortsetter...

De tre seriemordertypene jeg har tegnet opp, representerer etter mitt syn, tre rdende og etablerte filmatiske fremstillinger av dette opprinnelig virkelighetsrelaterte samfunns- og kultur fenomenet. Utallige filmer er laget om og med seriemorderen, og det sier seg selv at det derfor alltid vil vre unntak og alternative eller mer sjeldne fremstillingsmter av ogs seriemorderen p film. Men alt i alt tr jeg pst at om du studerer hver seriemorder i hver film litt nrmere, vil du alts kunne plassere ham under enten monsteret, mennesket eller mesteren, med deres tilhrende karaktertrekk og karakteristika som er nevnt.

Trender, tendenser og utviklingstrekk

Som vi n har sett, er spennet av seriemorderfilmer samt variantene av karaktertyper omfangsrikt. Fremstillinger av seriemorderen som karakter og type, gr fra vre svrt distansert og minimalistisk, til det mye mer nre, personlige og dyptplyende. De ulike fremstillingene og representasjonene av de forskjellige seriemorderne, viser videre ogs store forskjeller i ml og hensikt med tanke p publikumsappell og mlgruppe. For seriemorderen hrer ogs til typer av filmer, enten det er slasher eller seriemorderfilmen, og koblingen mellom seriemordertyper og genrekonvensjoner er flgende veldig nrt tilknyttet. Men alle disse forskjellige seriemorderne og de utallige filmene til tross, har jeg ppekt og vist at de likevel har mye til felles og deler mange grunnleggende egenskaper, trekk og funksjoner. Blant annet derfor kan man alts redusere og grovt dele typene av seriemordere inn i kun tre hovedtyper.

En kan fremdeles se slike filmer, hvor det hovedsakelig er kvinner som blir jaget av en fremmed truende mann, med seksuelle over- og undertoner. Men det kan de senere rene synes ha skjedd en utvikling innen slasher og seriemorderfilmer, hvor sider som fysisk og psykisk vold, jaktelementet og morderen som type og karakter, har blitt enda mer ekstrem enn tidligere. Grensene synes stadig bli strukket mot det mer og mer ekstreme. Dette er forvrig muligens en naturlig utvikling, bde innen skrekkfilmer s vel som i action- eller science fiction genren. Mennesket vil alltid ske etter noe som er strre og bedre, annerledes og nytt, og dermed ogs ofte mer av det vi har sett fra fr, bare i strre, nyere og flottere innpakning.

Jeg vil pst at de to-tre siste renes utvikling og tendens med enda mer voldelige slashere og monster/mesterseriemordere, virker som ha startet med filmen Saw (Wan, 2004). Denne filmen har blant annet likheter med Seven, men hvor hovedpoenget i Seven ikke ene og alene var fokusere p de grufulle mtene d p, er det nettopp det som er hovedfokus i en film som Saw. Filmens morder kaller seg selv for Jigsaw og fremstr i denne frste filmen som meget mystisk, med bruken av en maske og dukke som sin fysiske stedsfortreder i visse scener. Et visst aspekt av mystikk, spenning og gter ser vi ogs i denne filmen, og p samme mte som John Doe i Seven, velger Jigsaw sine ofre basert p deres moral og tidligere handlinger. Skjnt selve historien, eventuelle underliggende tema og budskap drukner og overgs av den visuelle voldsestetiseringen og det sterke fokuset p smerte og dd. Ved frst ta ofrene til fange, tilbyr Jigsaw dem s "valget" mellom enten leve ved at dem selv m ofre en kroppsdel eller to eller lide en grusom dd. Ofrene str alts her overfor valget mellom to svrt s store onder. For fre tradisjonen fra den frste Saw filmen videre, og for fortelle oss hva oppflgeren handler om, tar neste film opp voldstrden med taglinen: "Saw II - Oh yes, there will be blood".

Morderen fra Saw filmene har sterke elementer fra monsteret (utseendet/masken), mennesket (uten maske i Saw II (Bousman, 2005)) og mesteren (hy intelligens og utspekulerte feller som er bortimot umulig rmme fra). I tillegg praktiserer han ogs dette tydelige og ekstreme voldsaspektet, rettet mot de mest voldelige og groteske mter skade, drepe, samt drive psykisk terror p. Andre filmer som ogs innehar disse klare og fremtredende elementer av blod og vold er blant annet The Hills Have Eyes (Craven, 1977), nyinnspillingen med samme tittel (Aja, 2006) og Wrong Turn (Schmidt, 2003). Videre har vi ogs The Texas Chainsaw Massacre (Nispel, 2003) som er en remake av originalen, og TCM - The Beginning (Liebesman, 2006).

Her hjemme i Norge har vi ogs et ferskt eksempel med filmen Fritt Vilt (Uthaug, 2006). Denne norske grsseren har lagt seg sterkt opp til genrekonvensjonene til slasheren, og preges sterkt av at morderen fremstr som nettopp monsteret. Fritt Vilt er forvrig svrt brutal i enkelte scener. Utstyrt med isks, gr morderen ls p sine forskremte ofre, og spesielt det frste drapet er srdeles blodig og voldelig. Bruk av lyd, musikk og bilder vi bde fr se og ikke fr se av drapet, skaper til sammen meget sterke bilder og stemning av en kamp p liv og dd. Dette er videre med p skape en frykt og respekt for morderen som gjr at en som publikum grsser bare vi hrer lyder eller hint av at han kan vre i nrheten.

Stadig nye filmer av denne typen kommer til og flere kan nevnes, blant andre Wolf Creek (McLean, 2005), Hostel (Roth, 2005), See No Evil (Dark, 2006) og Saw III (Bousman, 2006). Det kan nrmest virke som en tendens som nrmer seg splatterfilmen og dens overdrevne sentrale fokus p blod, vold og terror. Skjnt i en film som Saw ser vi en mye mer visuell estetisk, billedlig renhet og kvalitet, som en slags forskjnnelse av det voldelige og menneskers lidelser. Slik kan en kanskje si at splatter-elementer er kommet enda nrmere kommersiell underholdningsfilm og derfor ogs nrmere massene. Dette er dermed heller ikke lenger noe som bare er forbeholdt b-film og splatterfilmer for spesielt interesserte. Disse filmene fremstr p en mte som en dagens "A-film splattere" rent visuelt og kommersielt, hvor vi alts fr et svrt nrt og klart innsyn i menneskelig psykisk og fysisk terror, med blod og lidelser som de helt sentrale elementene.

I disse filmene kan det virke som at ogs mannen m bte med livet nesten like ofte som kvinnen, som en slags utvisking av kjnnsrollemnsteret i hvem som er ofre og hvem som overlever. Dette kan karakteren som representerer the final man i The Hills Have Eyes (Aja, 2006) ses som et godt eksempel p. Morderen i Saw III (Bousman, 2006) er dessuten en kvinnelig arvtaker etter den dende Jigsaw, en seriemorder som slik gr fra vre en mann til en kvinne.

Sett i forhold til sin "stamfar" Psycho fra 1960, hvor mye av spenningen var i alt det vi ikke fikk se av vold og blod rent visuelt, men selv mtte forestille oss, str disse filmene i skarp kontrast med all sin visuelle billedlige voldsestetikk. Representerende for disse nyere filmene og seriemorderne blir flgende at vi blir servert og fr slengt i ansiktet meget sterke scener og bilder av hy kvalitet, som gjerne er visuelt ?vakkert? og bra filmet. Det dveles og fokuseres p smerte og dd, forskjellige meget fantasifulle mter d p og ofrenes frykt og smerte vises ikke bare i antydninger eller off-screen, men vi fr ofte virkelig se det som skjer. Antydningens kunst er som forduftet nr alt vises i sin hele og fulle grusomhet, og ingenting er lenger overlatt til fantasien og underbevisstheten. Filmene kan som nevnt virke som en slags moderne ?hykvalitets-splatterfilmer?, hvor det som tidligere var kornete bilder og billige spesialeffekter, i dag er av frsteklasses kvalitet. Morderen er gjerne monsteraktig i utseende, men mye smartere og handlekraftige enn forgjengere som Michael Myers og Leatherface. De er fremdeles drapsmaskiner, men hvor feilprosenten er betraktelig redusert og klnete tilnrminger til ofrene er en saga blott da alt er nye og profesjonelt tilrettelagt.

Man skal ikke glemme Texas Chainsaw Massacre fra 1974, som allerede da satte en slags standard og helt klart virker som vre en inspirasjon og forbilde for mange av disse nyere filmene. Skjnt hvis dette er utviklingen av den engang s "uskyldige" slasheren, med blant andre Halloween som kroneksempel, kan man bare lure p hva det neste blir innen amerikansk underholdningsfilm, sett i forhold til audiovisuell skildring av vold og menneskelig lidelse.

Gr vi s tilbake til mine tre kategoriseringer av den amerikanske seriemorderen, kan det virke som at monsteret fra 1970- og 80-tallet har gtt fra "bare" vre et monster til bli et mer intelligent ekstrem-monster. Mennesket p sin side, har de siste ti rene i mange tilfeller mer blitt til et supermenneske, eller alts en mester. I begge disse tilfellene, gr utviklingen mot det mer ekstreme og overdrevne, det skes etter en salgs perfeksjonisme og totalitet i smerte og terror, intelligens og smarthet, underholdning og audiovisuelt uttrykk. Kanskje en kan si at den filmatiske seriemorderen har blitt mer skreddersydd for sin tid, for overleve som ?art?. Han m holde flge med en utvikling som stadig roper ?Strre og bedre, takk!?, for ikke tape terreng og miste sin hovedoppgave, nemlig alltid vre skremmende og overraskende. Om dette bare er en tendens i tiden og en trend, vil bare tiden vise. Et sted m jo ogs seriemorderens intelligensniv og styrke stanse opp, eller?! Kanskje vi om ti r igjen ser en oppblomstring av den prototypiske ?dumme? og primitive ?jakt-og-slakt? monsterseriemorderen fra 1970- og 80-tallet?

2 kommentarer

Pl

01.okt.2010 kl.18:47

Veldig interessant artikkel. Jeg har ftt med meg noen av filmene som her omtales, men jeg skjnner jeg br se flere. Seriemorderen er noe som fascinerer p film for min del s lenge det ikke bare blir torturporno som det er i noen av de nyeste Saw-filmene, som forvrig er en av de f filmene jeg ikke har sett ferdig. Jeg har skaffet med 'The Texas Chainsaw Massacre' s den skal sees. Fikk jo ogs en del andre tips her til filmer se om seriemordere. Dette var langt men godt skrevet og man synes det gav meg litt nye synspunkter p seriemorderen p film.

toreandresin

11.mar.2011 kl.20:03

Pl:

Skriv en ny kommentar

toreandresin

toreandresin

30, Sandnes

Freelanceskribent med sterkt film- og medieengasjement som aldri sier nei takk til en diskusjon rundt det meste... ;)

Kategorier

Arkiv

hits