fortsetter...

De tre seriemordertypene jeg har tegnet opp, representerer etter mitt syn, tre rådende og etablerte filmatiske fremstillinger av dette opprinnelig virkelighetsrelaterte samfunns- og kultur fenomenet. Utallige filmer er laget om og med seriemorderen, og det sier seg selv at det derfor alltid vil være unntak og alternative eller mer sjeldne fremstillingsmåter av også seriemorderen på film. Men alt i alt tør jeg å påstå at om du studerer hver seriemorder i hver film litt nærmere, vil du altså kunne plassere ham under enten monsteret, mennesket eller mesteren, med deres tilhørende karaktertrekk og karakteristika som er nevnt.

 

 

Trender, tendenser og utviklingstrekk

 

Som vi nå har sett, er spennet av seriemorderfilmer samt variantene av karaktertyper omfangsrikt. Fremstillinger av seriemorderen som karakter og type, går fra å være svært distansert og minimalistisk, til det mye mer nære, personlige og dyptpløyende. De ulike fremstillingene og representasjonene av de forskjellige seriemorderne, viser videre også store forskjeller i mål og hensikt med tanke på publikumsappell og målgruppe. For seriemorderen hører også til typer av filmer, enten det er slasher eller seriemorderfilmen, og koblingen mellom seriemordertyper og genrekonvensjoner er følgende veldig nært tilknyttet. Men alle disse forskjellige seriemorderne og de utallige filmene til tross, har jeg påpekt og vist at de likevel har mye til felles og deler mange grunnleggende egenskaper, trekk og funksjoner. Blant annet derfor kan man altså redusere og grovt dele typene av seriemordere inn i kun tre hovedtyper.

 

En kan fremdeles se slike filmer, hvor det hovedsakelig er kvinner som blir jaget av en fremmed truende mann, med seksuelle over- og undertoner. Men det kan de senere årene synes å ha skjedd en utvikling innen slasher og seriemorderfilmer, hvor sider som fysisk og psykisk vold, jaktelementet og morderen som type og karakter, har blitt enda mer ekstrem enn tidligere. Grensene synes å stadig bli strukket mot det mer og mer ekstreme. Dette er forøvrig muligens en naturlig utvikling, både innen skrekkfilmer så vel som i action- eller science fiction genren. Mennesket vil alltid søke etter noe som er større og bedre, annerledes og nytt, og dermed også ofte mer av det vi har sett fra før, bare i større, nyere og flottere innpakning.

 

Jeg vil påstå at de to-tre siste årenes utvikling og tendens med enda mer voldelige slashere og monster/mesterseriemordere, virker som å ha startet med filmen Saw (Wan, 2004). Denne filmen har blant annet likheter med Seven, men hvor hovedpoenget i Seven ikke ene og alene var å fokusere på de grufulle måtene å dø på, er det nettopp det som er hovedfokus i en film som Saw. Filmens morder kaller seg selv for Jigsaw og fremstår i denne første filmen som meget mystisk, med bruken av en maske og dukke som sin fysiske stedsfortreder i visse scener. Et visst aspekt av mystikk, spenning og gåter ser vi også i denne filmen, og på samme måte som John Doe i Seven, velger Jigsaw sine ofre basert på deres moral og tidligere handlinger. Skjønt selve historien, eventuelle underliggende tema og budskap drukner og overgås av den visuelle voldsestetiseringen og det sterke fokuset på smerte og død. Ved først å ta ofrene til fange, tilbyr Jigsaw dem så "valget" mellom enten å leve ved at dem selv må ofre en kroppsdel eller to eller å lide en grusom død. Ofrene står altså her overfor valget mellom to svært så store onder. For å føre tradisjonen fra den første Saw filmen videre, og for å fortelle oss hva oppfølgeren handler om, tar neste film opp voldstråden med taglinen: "Saw II - Oh yes, there will be blood".

 

Morderen fra Saw filmene har sterke elementer fra monsteret (utseendet/masken), mennesket (uten maske i Saw II (Bousman, 2005)) og mesteren (høy intelligens og utspekulerte feller som er bortimot umulig å rømme fra). I tillegg praktiserer han også dette tydelige og ekstreme voldsaspektet, rettet mot de mest voldelige og groteske måter å skade, drepe, samt drive psykisk terror på. Andre filmer som også innehar disse klare og fremtredende elementer av blod og vold er blant annet The Hills Have Eyes (Craven, 1977), nyinnspillingen med samme tittel (Aja, 2006) og Wrong Turn (Schmidt, 2003). Videre har vi også The Texas Chainsaw Massacre (Nispel, 2003) som er en remake av originalen, og TCM - The Beginning (Liebesman, 2006).

 

Her hjemme i Norge har vi også et ferskt eksempel med filmen Fritt Vilt (Uthaug, 2006). Denne norske grøsseren har lagt seg sterkt opp til genrekonvensjonene til slasheren, og preges sterkt av at morderen fremstår som nettopp monsteret. Fritt Vilt er forøvrig svært brutal i enkelte scener. Utstyrt med isøks, går morderen løs på sine forskremte ofre, og spesielt det første drapet er særdeles blodig og voldelig. Bruk av lyd, musikk og bilder vi både får se og ikke får se av drapet, skaper til sammen meget sterke bilder og stemning av en kamp på liv og død. Dette er videre med på å skape en frykt og respekt for morderen som gjør at en som publikum grøsser bare vi hører lyder eller hint av at han kan være i nærheten.

 

Stadig nye filmer av denne typen kommer til og flere kan nevnes, blant andre Wolf Creek (McLean, 2005), Hostel (Roth, 2005), See No Evil (Dark, 2006) og Saw III (Bousman, 2006). Det kan nærmest virke som en tendens som nærmer seg splatterfilmen og dens overdrevne sentrale fokus på blod, vold og terror. Skjønt i en film som Saw ser vi en mye mer visuell estetisk, billedlig renhet og kvalitet, som en slags forskjønnelse av det voldelige og menneskers lidelser. Slik kan en kanskje si at splatter-elementer er kommet enda nærmere kommersiell underholdningsfilm og derfor også nærmere massene. Dette er dermed heller ikke lenger noe som bare er forbeholdt b-film og splatterfilmer for spesielt interesserte. Disse filmene fremstår på en måte som en dagens "A-film splattere" rent visuelt og kommersielt, hvor vi altså får et svært nært og klart innsyn i menneskelig psykisk og fysisk terror, med blod og lidelser som de helt sentrale elementene.

 

I disse filmene kan det virke som at også mannen må bøte med livet nesten like ofte som kvinnen, som en slags utvisking av kjønnsrollemønsteret i hvem som er ofre og hvem som overlever. Dette kan karakteren som representerer the final man i The Hills Have Eyes (Aja, 2006) ses som et godt eksempel på. Morderen i Saw III (Bousman, 2006) er dessuten en kvinnelig arvtaker etter den døende Jigsaw, en seriemorder som slik går fra å være en mann til en kvinne.

 

Sett i forhold til sin "stamfar" Psycho fra 1960, hvor mye av spenningen var i alt det vi ikke fikk se av vold og blod rent visuelt, men selv måtte forestille oss, står disse filmene i skarp kontrast med all sin visuelle billedlige voldsestetikk. Representerende for disse nyere filmene og seriemorderne blir følgende at vi blir servert og får slengt i ansiktet meget sterke scener og bilder av høy kvalitet, som gjerne er visuelt ?vakkert? og bra filmet. Det dveles og fokuseres på smerte og død, forskjellige meget fantasifulle måter å dø på og ofrenes frykt og smerte vises ikke bare i antydninger eller off-screen, men vi får ofte virkelig se det som skjer. Antydningens kunst er som forduftet når alt vises i sin hele og fulle grusomhet, og ingenting er lenger overlatt til fantasien og underbevisstheten. Filmene kan som nevnt virke som en slags moderne ?høykvalitets-splatterfilmer?, hvor det som tidligere var kornete bilder og billige spesialeffekter, i dag er av førsteklasses kvalitet. Morderen er gjerne monsteraktig i utseende, men mye smartere og handlekraftige enn forgjengere som Michael Myers og Leatherface. De er fremdeles drapsmaskiner, men hvor feilprosenten er betraktelig redusert og klønete tilnærminger til ofrene er en saga blott da alt er nøye og profesjonelt tilrettelagt.

 

Man skal ikke glemme Texas Chainsaw Massacre fra 1974, som allerede da satte en slags standard og helt klart virker som å være en inspirasjon og forbilde for mange av disse nyere filmene. Skjønt hvis dette er utviklingen av den engang så "uskyldige" slasheren, med blant andre Halloween som kroneksempel, kan man bare lure på hva det neste blir innen amerikansk underholdningsfilm, sett i forhold til audiovisuell skildring av vold og menneskelig lidelse.

 

Går vi så tilbake til mine tre kategoriseringer av den amerikanske seriemorderen, kan det virke som at monsteret fra 1970- og 80-tallet har gått fra å "bare" være et monster til å bli et mer intelligent ekstrem-monster. Mennesket på sin side, har de siste ti årene i mange tilfeller mer blitt til et supermenneske, eller altså en mester. I begge disse tilfellene, går utviklingen mot det mer ekstreme og overdrevne, det søkes etter en salgs perfeksjonisme og totalitet i smerte og terror, intelligens og smarthet, underholdning og audiovisuelt uttrykk. Kanskje en kan si at den filmatiske seriemorderen har blitt mer skreddersydd for sin tid, for å overleve som ?art?. Han må holde følge med en utvikling som stadig roper ?Større og bedre, takk!?, for ikke å tape terreng og miste sin hovedoppgave, nemlig å alltid være skremmende og overraskende. Om dette bare er en tendens i tiden og en trend, vil bare tiden vise. Et sted må jo også seriemorderens intelligensnivå og styrke stanse opp, eller?! Kanskje vi om ti år igjen ser en oppblomstring av den prototypiske ?dumme? og primitive ?jakt-og-slakt? monsterseriemorderen fra 1970- og 80-tallet?

2 kommentarer

Pål

01.okt.2010 kl.18:47

Veldig interessant artikkel. Jeg har fått med meg noen av filmene som her omtales, men jeg skjønner jeg bør se flere. Seriemorderen er noe som fascinerer på film for min del så lenge det ikke bare blir torturporno som det er i noen av de nyeste Saw-filmene, som forøvrig er en av de få filmene jeg ikke har sett ferdig. Jeg har skaffet med 'The Texas Chainsaw Massacre' så den skal sees. Fikk jo også en del andre tips her til filmer å se om seriemordere. Dette var langt men godt skrevet og man synes det gav meg litt nye synspunkter på seriemorderen på film.

toreandresin

11.mar.2011 kl.20:03

Pål:

Skriv en ny kommentar

toreandresin

toreandresin

30, Sandnes

Freelanceskribent med sterkt film- og medieengasjement som aldri sier nei takk til en diskusjon rundt det meste... ;)

Kategorier

Arkiv

hits