Den filmatiske seriemorderen

(En litt eldre artikkel dette, skrevet i etterkant av masteroppgaven...)

 

DEN FILMATISKE AMERIKANSKE SERIEMORDEREN

Vi kjenner alle til filmatiske seriemordere som Norman Bates, Patrick Bateman og Hannibal Lecter. Men hvem er de egentlig, som persontyper og karakterer? Og er seriemorderen en uforanderlig og fastlåst skikkelse uten evne til forandring, eller er han under stadig utvikling og fornyelse?

 

3 x M = SERIEMORDEREN

 

I dagens samfunn og den kulturelle sfæren er vi omgitt av livets negative, dystre og mørke sider. Drap og mord har en bred og lang historie og tradisjon som samfunnsfenomen. Ikke rent sjeldent har slike sider også fått sine mindre, sære og lukkede interessegrupper og miljøer i samfunnet. Seriemord og seriemorderen kan stå som eksempel på et slikt fenomen som har funnet sin vei inn i den mer kommersielle og generelle populærkulturen de siste tiårene. Dette har gått fra først å være av mindre og spesiell interesse for noen få, til senere å bli et dagligdags og breddekkende fenomen innen populærkulturen og i vårt moderne samfunn. Filmen er det medium som kanskje sterkest har bidratt til å "masseprodusere" og tydeligst fremvise seriemorderkarakteren. Hvem har vel ikke hørt om og sett Hannibal Lecter, Michael Myers fra Halloween eller den karakteristiske Munch-inspirerte masken fra filmen Scream?! Alt dette er i dag så kjent og en så naturlig del av populærkulturell historie og mangfold at en ikke kommer bort ifra det. Dette er filmatisk skapte karakterer og fenomener, men utvilsomt inspirert og også tidvis basert på virkelighetens sanne historier, hendelser og personer. Videre er dette noe som dekker store områder av folkelige interesser. For markedet er stort, noe antall filmer, tv-program, bøker, vandrehistorier samt diverse produkter vitner om. Men la oss spesifikt holde oss til seriemorderen, og spørre hva det er som fascinerer folk ved dette truende og skremmende? Kanskje kan mye, eller i hvert fall en del av svaret, komme klarere til syne ved å gå nærmere inn på selve karakteren og skikkelsen seriemorderen.

 

Selve seriemorderfenomenet er altså ikke bare noe medieskapt og filmatisk oppspinn. For uttrykket serial killer stammer fra USA og FBI, og er blant annet en betegnelse formet på bakgrunn av bred erfaring og undersøkelser av det amerikanske samfunnets virkelige seriemordere. Videre kan en kanskje si at seriemorderen per definisjon er amerikansk, sett blant annet på bakgrunn av det amerikanske samfunnet og dets kultur. Gjennom sider som vold, klasseforskjeller og moral, har han vokst fram i samfunnet, for videre å ha blitt adoptert gjennom litteratur, film og media. Amerikansk film har de siste tre til fire tiårene levert oss utallige filmer hvor seriemorderen står sentralt i handlingen. Fra Hitchcocks klassiker Psycho i 1960, via The Texas Chainsaw Massacre og Halloween på 70-tallet, til nyere filmer som Scream og Saw-filmene, ser vi at seriemorderen opererer og terroriserer oss gang etter gang. Men hvem er han så, denne seriemorderen?

 

Tilsynelatende og umiddelbart vil vi kanskje se for oss den filmatiske seriemorderen som en eller annen psykopatisk galning, springende etter en halvnaken blondine som skrikende og klønete forsøker å løpe ifra ham. Og dette er muligens den vanligste formen av seriemorderen på film, skjønt det er etter min mening også to andre gjennomgående typer seriemordere på film. Jeg mener man grovt kan dele den filmatiske seriemorderen inn i tre typer, hvor disse typene baseres på seriemorderkarakterens opptreden og personlighetstrekk på filmlerretet, altså hvordan han fremstilles og presenteres for oss publikum. Disse tre seriemordertypene kaller jeg monsteret, mennesket og mesteren.

 

 

Monsteret

Den første seriemordertypen, monsteret, opptrer veldig karakteristisk ved å begynne med og holde en tydelig distanse og være tilbaketrukket fra sine ofre og publikum. Han skjuler seg gjerne bak busker, hushjørner, i mørket og som regel bak en maske, mens han ofte iakttar og kikker på sine uvitende og kommende ofre. Når han etter hvert bestemmer seg for å angripe, går han med truende, mekaniske og faste skritt mot sitt bytte, for til slutt å (vanligvis) stikke det til døde med en kniv. Det eneste offeret som alltid overlever denne typen seriemorder refereres til som the final girl, jenta i filmuniverset som ikke er som de andre jentene. Hun er ikke seksuelt aktiv, penest eller dummest, men hun innehar mannens sider som handlekraftig, sterk, smart og kunnskapsrik. Etter å ha blitt terrorisert i det uendelige, gjerne med flere - i realiteten -skadelige angrep på morderen, klarer hun til syvende og sist å ta livet av ham, men da ofte likevel ved hjelp av en annen mannlig karakter. Når vi så endelig trodde marerittet var over, er morderen plutselig ikke død likevel, for han står opp fra "de døde" eller han er plutselig sporløst forsvunnet.

 

Denne typen seriemorder betegner jeg for monster, fordi han synes å overleve nesten alt av angrep og skader eller stikker av til slutt. Disse "egenskapene" tenderer mot det overnaturlige i styrke og fysikk. Hans utseende under masken er i de mer ekstreme tilfeller mindre pent, nærmest dyrisk, umenneskelig og Frankenstein-aktig. Monsteret har i det hele tatt et litt mystisk og overnaturlig preg over seg, et filmatisk utiltrekkende og frastøtende monster som er fysisk overlegent. Til tross for slike karakteristika, gir verken han eller filmen seg ut for å gå fullstendig over i det overnaturlige eller overdrevne, men klarer altså å holde et visst troverdig preg, om enn ofte i tynneste laget. Denne for oss distanserte, truende, kostymekledde, svært sterke og brutale monsterseriemorderen, ser vi gjerne igjennom øynene til the final girl, en karakter vi gjerne identifiserer oss med og dermed opplever frykten gjennom. Monsteret kommer tydeligst fram i filmer som Halloween (Michael Myers), The Texas Chainsaw Massacre (Leatherface), The Hills Have Eyes, Wrong Turn, I Know What You Did Last Summer, Urban Legend og When a Stranger Calls. Vi får også se denne typen seriemorder bli kraftig parodiert i Scream filmene. Monsteret opptrer, rent genremessig, vanligvis og klarest innen slasher-filmen, en undergenre av skrekkfilmen.

 

 

Mennesket

 

Den andre typen filmatisk seriemorder man treffer på er mennesket. Denne er på mange måter monsterets rake motsetning på flere punkter. For der monsterseriemorderen i stor grad er distansert, fraværende og dermed fremmed og mystisk, er det nettopp dette mennesket ikke er. Måten denne seriemordertypen fremstilles på gjør at vi lærer ham å kjenne. Vi følger ham i hverdagen og hans dagligdagse handlinger og sysler, og kommer derfor mye tettere innpå ham enn hva vi gjør med monsteret. Mennesket fremstilles for nettopp det det er - et menneske. For selv om vi med denne typen seriemorder ofte følger tett innpå ham i hans blodige og voldelige hverdag, så ser vi at han likevel bare er et menneske han også, som alle oss andre. Denne realistiske og portrettliknende fremstillingen av seriemorderen skaper som sagt en mye sterkere følelse av å kjenne morderen som person og menneske, noe som også i visse tilfeller kan skape sympati og medfølelse overfor morderen, til tross for at han altså er en brutal seriemorder. Nye seerposisjoner, sympati og empati mellom oss og morderkarakteren kan oppstå, og som publikum blir vi ikke bare lenger skremt og underholdt, men også tvunget til å ta standpunkt, vurdere og tolke problemstillinger i større grad. På denne måten bringer menneskeseriemorderen en ny dimensjon og dybde inn i filmen, utover det å eventuelt "bare" underholde.

 

Der vi så situasjoner, handlinger og morderen gjennom offerets øyne i tilfellet med monsteret, ser vi med mennesket ting igjennom hans egne øyne. Menneskeseriemorderen ser vi klare eksempler av i filmer som Henry: Portrait of a Serial Killer, American Psycho, The Boston Strangler, The Hillside Strangler, Monster, Peeping Tom og Hannibal.

 

Mesteren

 

Den tredje typen seriemorder vil jeg beskrive som mesteren. Der de fleste seriemordere, og mennesker forøvrig, før eller siden feiler eller har minussider, har mesteren minimalt av disse sidene. Som hovedeksempel kan vi se nærmere på den kanskje mest kjente filmatiske seriemorderen av dem alle, Hannibal Lecter. Som person og karakter fremstilles og oppfattes han som et menneske som mestrer flere av livets og menneskets utfordrende sider. Han har en evne til å ha fullstendig kontroll over alle situasjoner han befinner seg i. Han vrir agent Starling rundt lillefingeren og klarer å få opplysninger om de mest personlige og private opplevelser ut av henne. Han får en fange i nabocella til å ta livet sitt bare ved å snakke til ham, og han klarer å rømme fra alt og alle med en utrolig utspekulert plan. I tillegg ser vi at som person har han en utrolig behersket kroppslig og mental ro, samt sikkerhet i enhver situasjon. Han er ellers en seriemorder med sort humor, estetisk og kulinarisk smak.

 

Mesteren er rett og slett det nærmeste perfeksjonisme en kommer, i den grad man moralsk og seriøst kan snakke om en seriemorder som et "perfekt" menneske. Han innehar menneskelige kvaliteter som enhver kan beundre og misunne ham, til tross for at han er en beryktet seriemorder. Også karakterer som den utspekulerte og utrolig smarte John Doe i Seven og Keyzer Soze i The Usual Suspects, er klare eksempler på denne typen filmatisk seriemorder. Mesteren hører til blant sjeldenhetene, rent filmatisk, og kanskje heldigvis vil noen si. For denne seriemorderen er uslåelig, og ender ikke på noen måte opp med å bli fanget eller lide nederlag overfor politi og detektiv, snarere tvert i mot. Det er nettopp lovens lange arm, og på en måte også oss selv, publikum og samfunnet forøvrig, som må se seg slått av et smartere hode. Et hode som i disse nevnte tilfellene også retter berettiget kritikk til samfunnet og kulturen vi lever i. Som regel ender likevel den store stygge morderen på film opp med å bli fanget til slutt, og det er vel tross alt slik vi liker det best. Det er slik et vestlig samfunn fungere for å bevare håp, tro og tillit til medmennesket og verden vi omgir oss med, i troen på at det gode skal seire over det onde.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits