Britisk tv-serieironi

Til helgen er det premiere p nok en filmatisering av Charlotte Bronths klassiker Jane Eyre, denne gang i regi av Cary Fukunaga. Bde romanen og filmene om Jane Eyre representerer en lang og stor tradisjon i Storbritannia, p lik linje med blant andre Jane Austen. De store romantiske sviskene av noen litterre historier har trollbundet folk i flere generasjoner, noe som for s vidt ikke er s rart med det sentrale fokuset p menneskelige sterke sider som kjrlighet, pasjon og lidenskap. Sagt p en annen og mer folkelig mte; det er konservativt, stivt, snurpete og fisefint.

Uttallige filmer og tv-serier har kommet i samme tradisjon, stil og tone som den kjente historien om nevnte Jane Eyre, eller for ikke snakke om Jane Austens Fornuft og Flelser, Emma, Stolthet og Fordom. Det kan synes som om folk og heller ikke film/tv-bransje aldri fr nok av verken annerledes helter og heltinner, ?pump and circumstanses?, tradisjoner eller rikt fintfolk.

Foruten alle filmer som er laget i samme gate, er stadig flere tv-serier se p markedet. I disse dager gr den britiske produksjonen Downton Abbey sin seiersgang blant annet i Storbritannia og i et sultent USA. Serien har ogs nettopp blitt vist p NRK og en andre sesong er i disse dager p veg.

Mange vil nok mene at slike film- og tv-produksjoner reflekterer og gjenspeiler bde britiske tradisjoner, politikk, kjnnskamp og selve folkeslaget. Det er velkjent at britene kan vre bde konservative trangsynte drittsekker, snurpete, te-drikkende ?upper stiff-lips?.



Ironisk blir det da at den britiske tv-tradisjonen ogs rommer noe helt annet sentralt vedrrende det engelske folket og landets historie. Nr det gjelder det nrmest stikk motsatte, nemlig humor, ser man at nettopp en enorm form for selvironi, vulgaritet og absolutt ikke fisefine tradisjoner og portretteringer ogs er noe som gr igjen innen film- og tv-produksjon.

Den britiske humoren har i mange rtier vrt kjent for harselere med sitt eget folkeslag og lands stive tradisjoner. En av de aller frste og strste vil selvsagt vre Monty Python-tradisjonen, gjengen som for alvor satte denne britiske humoren p verdenskartet.

Storbritannias lange historie som stor kolonimakt er blant grunnlagene for den selvironiske harselasen, i tillegg til uttallige stereotypiske parodier, offentlig utdritning, sosial klassetilhrighet, m.m. En og annen britisk filmkomedie dukker stadig opp, men det er mest i forhold til de uttallige tv-seriene man tenker mest og best p denne humoren.

Foruten nevnte Monty Python kjenner vel de fleste til serier som Benny Hill, Hotell i srklasse, Hy p pra, Absolutt Fabelaktig, The Office og Little Britain, alle mer eller mindre selvironiske overfor den hverdagslige briten, hans sysler, klassesystemet og landet forvrig.

Mens amerikanerne og deres humor, bde innen film og tv, kan sies vre mer action og handlingsdrevet, er britisk humor minst like mye ogs verbal, det sitter rett og slett mer i kjeften hos britene.

Kontrasten mellom denne tradisjonen og den totalt motsatte stive konservative, er dermed s slende og ironisk at det er en fryd i seg selv. Det er dog ikke akkurat frste gang slike motsetningsforhold innen kultur og tradisjoner er gjenstand for verken film eller tv, men innen britisk media er det mer utbredt enn kanskje i noe annet land.

Ingenting tyder p at det britiske folk er i ferd med bli verken mindre vulgre, galne og selvironiske, ei heller slutter drikke formiddagsteen sin ikledd strkne dresser og overddige kjoler.

For oss utenforstende vil dette forhpentlig vre med p at vi ogs i revis fremover vil bli foret med denne ironiske todelte britiske underholdningen, enten det alts er snakk om stiv snurpete og stilfull overklasse eller hysterisk ujlete rlpehumor!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

toreandresin

toreandresin

31, Sandnes

Freelanceskribent med sterkt film- og medieengasjement som aldri sier nei takk til en diskusjon rundt det meste... ;)

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits